søndag 16. november 2014

Den verste dagen i året

Så er dagen her.
Den verste dagen i året.
Eller i halvåret som det har vært for meg foreløpig.
Det er tid for sjekk av brystene.
Tid for mammografi og ultralyd.
Det er i morgen det skjer.
Dagene før kontroll er jeg på tuppa. Prøver å være glad, ikke bry mine omgivelser. Holder kjeft om min frykt for resultatet.
 Nå i helgen hadde jeg 20 nabovenninner her på fest, de hørte ikke et ord om den raskt forestående kontrollen.
Kan ikke bry venner og bekjente med slik. Alle tror jeg er kurert for kreft for evig og alltid, og at bekymringer for kreft er historie.
Slik er det ikke,
Folk som ikke har hatt kreft forstår ikke hvordan livet egentlig er snudd på hodet.
Jeg smiler, er glad, er midt i livet på alle måter.
 Men inni meg roterer uroen uken før kontroll, i blant ellers også. Jeg holder det bare for meg selv.
Og i tiden før kontroll kjenner  jeg på bryst, under armene der hvor lymfene er, stirrer på meg selv i speilet, ser jeg ikke litt mer sliten ut enn ellers?

To år siden jeg var skallet, uten vipper og bryn. Trodde ikke jeg skulle få hår igjen. Men vips er det tilbake, omtrent som før.


Jo, man leter etter tegn.
Fra å ha vært den mest bekymringsløse og kanskje røffeste kvinne i noen kilometers omkrets, er jeg mer på vakt,  jeg vet at god helse er ingen selvfølge.



Jeg gruer meg som en unge til morgendagens kreftundersøkelser.

En ting er at mammografi er vondt for en som er operert i puppen og hvor brystet er strålt. Innihampen noe så jævlig vondt, unnskyld uttrykket.
Jeg biter tenna sammen, lukker øynene mens det forferdelige apparatet knuser brystene mine flate som en pannekake mellom to glassplater.  Og holder pusten og følelsene inne.  Tårene renner, redselen roterer som en ildkule.
"Det må være nok nå, "hikster jeg. Nei, pust med magen, litt til får jeg beskjed om.
Runden med mitt normale friske bryst går som en lek, merker nesten ingenting.

Jeg gråter ikke ofte. Men etter kreften er jeg mer sippete og følsom.
Tankene går tilbake til tiden da jeg fikk den forferdelige kreftbeskjeden.

Det som rir meg akkurat nå  er selvsagt at jeg vet at det er en risiko for tilbakefall, og en risiko for spredning. Tankene om det er tydelig før kontroll.



I  høst var jeg på scanning av skjelett fordi legen gjorde noen mistenkelige funn.  Selv om jeg har hatt kreft måtte jeg vente i over fem måneder før jeg ble undersøkt. Det er vel neppe i overenstemmelse med de fagre kreftløftene til politikerne. Ventetiden var tøff.
Og tiden etterpå er enda tøffere, før man får resultatet,

Men svaret jeg fikk etter en tid var heldigvis oppløftende. "Null kreftceller i skjellettet."


Det er nok mye juks med tall innen kreftforskning. I dag sier man at cirka 80 prosent overlever brystkreft, 80 prosent er i live etter fem år.
Problemet er at det ikke finnes ordentlig forskning på hva som skjer etter at de fem årene er gått.
Jeg er sånn halvveis. Litt over to år siden jeg var ferdigbehandlet, ferdig forgiftet og strålet.
Og det er akkurat nå, i denne to års perioden at risikoen for tilbakefall er størst.

Man vet ikke hvem som får kreften igjen. Det eneste man vet er at 25 prosent får tilbakefall. Og er det tilbakefall med spredning har man foreløpig ikke funnet er kur. Pasienten blir aldri kreftfri. Pasienten dør etterhvert, noen før andre. Dette avhenger av krefttype og aggressivitet.
Til tross for alle smileys og tomler på Facebook og sosiale medier. Ingen er helbredet for brystkreft med spredning.  Det er den tøffe sannhet.
Heldigvis er jeg ikke der nå. Håper jeg.




Les også :Fra Himmel til helvete

Jeg har før fortalt om oss damene fra Radiumhospitalet. Vi var 12 for to år siden som gikk til behandling og som deltok på rehabilitering sammen. Vi trente oss tilbake til livet i et program som heter "Raskere tilbake." Vi var spredt i alder,fra 32 år til 65 år. Etter mindre enn et år døde den første. Hun som var yngst. Et stort ufattelig sjokk for oss alle, jeg er fortsatt ikke kommet over det.
 Så fikk en av oss kreft igjen, uten håp. Vi andre strever oss tilbake til jobb og livet.  Noen opp og nedturer og tilbakeslag opplever vi alle.
Livet og kreftene blir aldri som før.






 Men heldigvis skjer det fantastiske undere. En av de flotteste vakre jentene  i kreftgjengen vår fortalte i sommer at hun var gravid. Og vi jentene møttes nettopp ute på byen til sushi, den ene av oss med stor rund mage.
Nå denne uken tikket det inn på mailen et bilde av en vakker litn jentebaby.
Og for alle dere kvinner som får kreft og må gjennom cellegift og medikamenter. Det er håp : mensen og fertiliteten kan komme tilbake igjen.
Jeg har fått de tre barna jeg skal ha. Nå håper jeg bare at resultatene i morgen er strålende slik at jeg fortsatt kan være en sterk og frisk mamma for mine tre.
Kryss fingre og tær for meg, folkens!




1 kommentar: