lørdag 3. august 2013

Lenge å vente,- men det var ikke ny kreft

Sommer, sol og ferie. Lykke. Og midt i det hele, kreftprøver og venting. Midt i usikkerheten har jeg vært lykkelig. Her på dette bildet ante jeg ikke noe om resultatene av  de nye kreftprøvene


Endelig kan jeg puste ut.

Siste uker har vært et helvete. Egentlig. Det merker jeg nå.
For jeg har ventet på svar  på om jeg hadde fått nytt tilbakefall på kreften.
Dette har jeg holdt for meg selv. Noen få har vært innvidd i dette.
Selv om det er heavy" greier, har jeg likevel kjent på lykkefølelsen. Gledet meg over livet her og nå, ønsket intenst at lykken skulle stå meg bi, som det heter.
Jeg har gledet meg over sommer, sol, morgenbad, store frokoster med familien, middager med venner, overnattingsgjester på hytta.
Jeg har vært takknemlig for at det gikk så bra med meg, og jeg har prøvd å la være å kjenne på den mørke følelsen.
Redselen for at jeg var på den gale siden av statistikken.

For å håndtere slike forferdelige perioder som jeg nå har vært igjennom, prøver jeg nettopp å leve i øyeblikket, se det flotte ved det jeg opplever her og nå. Være til stede akkurat her, akkurat nå i dette gyldne øyeblikk.
Ikke la frykten og usikkerheten ta kontroll over livet.
Men det kan holde hardt.

For noen uker siden ble det tatt kreftprøver av meg. Jeg var henvist til Radium av fastlegen, både hun og jeg var engstelige for en ny kul i brystet. Det er helt tilbake til månedsskiftet april- mai at jeg oppsøkte legen.  Etterpå gikk mange uker  før jeg fikk brev om innkalling til undersøkelse på Radiumhospitalet, og så var det nye uker å vente.
Imens gikk jeg på jobb, skrev på manus, var mamma og levde midt i livet. Noen få har visst om mitt lille nye helvete.
Kreftprøvene ble tatt rett før jeg reiste på ferie. Først mammografi, så ultralyd av brystet, og dere aner ikke hvor ulidelig det er å ligge der på benken mens legen kjører ultralydstaven med kald gele over brystet.  Først lukket jeg øynene og prøvde å tenke på noe helt annet. Sol og sommerferie som ventet. Men hun brukte lang tid, og nysgjerrig og utålmodig som jeg er , åpnet jeg øynene. Skulle selvsagt ikke gjort det. Alle bevegelser, alle stopp med staven, endring i mimikk rundt øynene, tolket jeg.
Jeg lå lenge på benken, mens legen stirret inn i ultralydskjermen.
Forsto at hun gjorde et funn.
Så ble jeg sendt ut på venteværelse. Uliderlig.
Holdt mannen min i hånden.
Og ble hentet inn igjen.
Legen sa "Det er en cyste der, og vi må ta en kreftprøve av den."
 Da spratt tårene ut av øynene mine. Det er ikke mulig, det må ikke være slik.
 Å  ta slike prøver er ikke bare vondt og etterlater et blåmerke på puppen, det er også tøft mentalt.
Da jeg forlot Radiumhospitalet sa de at de skulle ringe meg om det var kreft i cysten.


MIDT I DET HELE SNAKKET JEG OM USIKKERHET VED Å VENTE PÅ DAGSNYTT uten å røpe at jeg sto midt i det.
Du kan høre innslaget her:
MEG I DAGSNYTT I SOMMER

Ukene gikk. På ferie, men likevel greide jeg ikke helt å senke skuldrene. Uroen lå der, roterte med ulik styrke i meg.
 Hvor lang tid tar det å dyrke frem slike prøver?
Ved alle anrop med 22-nummer først , skvatt jeg de påfølgende ukene. Men det var aldri Radiumhospitalet.
Til slutt ringte jeg sykehuset. Og den som tror at en tidligere kreftpasient har et rødt nummer og et navn å kontakte , må tro om igjen. Virkeligheten  er langt fra helseministerens fagre ambisjoner om en koordinator til hver kreftpasient . Jeg  ringte sentralbordet, ba om brystdiagnostisk avdeling, og ble satt over fra person til person. Til slutt kom jeg til rett sted. Jeg hørte kvinnen som svarte, tastet på PC-en og hun formidlet at hun fant meg i systemet.
Men da sa hun noe som fikk meg til å dirre.
"Du har vært inne her på  bakgrunn av mistanke om kreft ser jeg... "Kremt, kremt. "Nei, dette kan jeg ikke si noe om. Jeg må få en lege til å ringe deg."
Magen min gjorde kolbøtte.
"Når da?"
"Det kan jeg ikke si noe om. Så fort en lege har anledning."
Man trenger ikke stor innlevelse for å skjønne hvor uliderlig det var å vente.
Timer gikk, en arbeidsdag gikk, og da telefonen til slutt ringte, hadde jeg mest lyst til å ikke ta den.
Men feighet gjør deg ikke friskere.
En ny kvinnestemme med en svak aksent, ingen av de legene jeg har møtt på min vei , på den andre enden av telefonen.
Hun sa: "Du har vært hos oss og tatt prøver etter mistanke om tilbakefall av kreft."
"Ja." Tusen tanker roterte. Prøver hun nå å si at jeg har kreft...?
"Og det er tatt kreftprøver."
Nei, nei! Skrek det i meg.
"Ja, det er negativt"
"Negativt?? Hva betyr det, har jeg kreft."
"Nei, nei, prøven var fin, det var ingen kreft. Det var en cyste med melkerester."
Lettelsen var uendelig. Uker med usikkerhet var over.
En kul med melkerester. Det var alt.
Jeg kunne nyte sommer og sol med familie og venner.


Frisk pupp!! Det kan nesten ikke synes hva jeg har vært gjennom. Arret etter kreften synes såvidt til høyre over  føflekken over badedraktskanten til høyre (mitt venstre bryst har vært gjennom såkalt brystbevarende operasjon, og kirurgen har vært svært dyktig)

Men med denne historien ønsker jeg å vise hvor  lite effektivt systemet er. Det tar alt for lang tid å få tatt livsnødvendige prøver. Hvis jeg hadde hatt tilbakefall, ville kreften fått god tid på å vokse siden begynnelsen av mai.. Hvorfor blir ikke tidligere kreftpasienter prioritert bedre? Måneder med å vente fra mistanke til svar holder bare ikke. Og historien min forteller også hvor liten man føler seg i møte med det store sykehusmonsteret. Hvorfor har man som tidligere kreftpasient et telefon-nummer og en person å forholde seg til??
Og hvorfor veier ikke sykehusansatte mer sine ord i møte med pasienter?

 For egen del må jeg lære meg å leve med at usikkerhet er blitt en del av livet. Kreften har gjort noe med meg. Kanskje blir jeg aldri like bekymringsløs som jeg var før.
Men likefullt er det viktig å fortrenge disse følelsene. Leve grådig, ta for meg av livet, og leve her og nå. Ingen av oss har uansett noen garanti for livslang lykke.
Men mens jeg lever skal jeg søren meg være glad og lykkelig, takknemlig for alt jeg har!!











6 kommentarer:

  1. Dette var tøff lesning, Anne Cecilie. Jeg kan så inderlig godt føle hvordan det må ha vært - helt grusomt!! Takk og pris at det var en ufarlig cyste. Du er skikkelig tøff!! Lykke til videre, og nyt resten av sommeren. Varme tanker fra Mona

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, ja usikkerhet er tøft, men jeg var heldig.Mange andre har det mye verre. Fortsatt god sommer du og.

      Slett
  2. Jeg blir så forbanna når jeg leser dette. Jeg trodde virkelig at de som er behandlet for kreft har "krav" på å få svar fort på prøver. Og da mener jeg fort. Det tar så vidt jeg vet ( spurte legen min en gang jeg ventet på prøvesvar) bare en uke å dyrke frem en prøve, i noen tilfeller opptil to-tre uker. Usikkerheten og angsten man må leve til man får svar blir en ekstra byrde man burde få slippe. Slik skal det ikke være i vårt helsevesen.Håper du fortsatt får være frisk. Ønsker deg lykke til videre. Varme tanker fra Anne M.

    SvarSlett
  3. Vi vet alt om å vente vi, Anne Cecilie !
    Jeg er så lykkelig det ikke er noe med deg.
    Lykke til !
    Gode, varme klemmer fra navnesøsteren din, som har fulgt deg, hele veien.

    God lørdagskveld.

    SvarSlett
    Svar
    1. takk for hyggelig og oppmuntrende hilsen!

      Slett
  4. Kjære Anne Cecilie! For en grusom periode du nettopp har vært igjennom! Og det verste er at den var unødvendig lang. Du skulle hatt et nummer til en " rød" telefon, du skulle vært prioritert i timebestilling, du skulle kommet først i prøvedyrkingen...Når en nyblivet kreftoverlever opplever noe som dette, burde det pinadø rulles ut en rosa løper og systemet burde spørre :Hva kan vi gjøre for deg? Hvordan kan vi lindre din angst og smerte? Men sånn er det ikke. Som nydiagnosert med brystkreft er dette for meg en del av sorgen. Alle kampene med systemet som kommer til å komme. Alt som burde vært en selvfølge, men som man må mase om. Kontrasten mellom egen rettferdighetssans og faktisk behandling. Og selvfølgelig, usikkerheten som nå blir en følgesvenn resten av levedagene! Glad for at ventetiden fikk et positivt utfall for deg. Nå er det bare å leve grådig, som du sier:)
    ditlevs1

    SvarSlett