Siste intervju om kreften

Forrige uke trykket Norsk Ukeblad et  fire siders  intervju med meg, om livet mitt etter kreften, og om hvordan jeg levde under den lange og røffe behandlingen.

Bildene er tatt for en tid siden og jeg skvetter når jeg ser gamle bilder av meg selv, som jeg gjør alltid nå. Gamle bilder som minner meg om sykdommen, om cellegiften, kvalmen, håravfall, hevelser og smerter i beina, om negler jeg mistet, følsom hud, prikkinger i føtter og hender, stive ledd, om øyevipper og bryn som forsvant.

Historie nå!

For hver uke som går får jeg mer overskudd, mer av mitt vanlige ansikt, lengre hår, neglene er tilbake, og jeg har bare noen bagateller av bivirkninger. Har bare litt mindre energi enn før, Og det er jo en straff.

Jeg hadde aldri valgt en så åpen profil på kreften, hadde det ikke vært for at jeg debuterter som forfatter rett før. Hvis jeg ville selge bøker, kunne jeg ikke gjemme meg, jeg måtte være ute i verden.

Og det at jeg realiserte bokdrømmen og fikk kreft i løpet av en måned var selvsagt godt stoff for media.

Sist ut nå altså Norsk Ukeblad.

Etter intervjuet som dreide som om mine råd når du blir syk og om hvordan jeg levde under behandlingen, fikk jeg telefoner fra andre journalister.

Blant annet Se og Hør. Hallo!

De ville lage en reportasje på at jeg nå er tilbake i jobb i NRK.

Selvfølgelig er det hyggelig å bli spurt, men også litt skremmende.

Det er lett å bli smigret, og jeg gikk noen runder med meg selv.

Som journalist er det egentlig vanskelig å si nei til andre journalister.

Men det går en grense.

Konklusjonen min var, nei, jeg vil ikke stille opp.

På et tidspunkt må punktum settes. På et tidspunkt må jeg slutte å snakke om kreften, slutte å si ja til intervjuer om sykeperioden.

Både av hensyn til meg selv, men også av hensyn til barna.

De lei kreften, de er lei bloggen, de er lei av at alle andre spør meg om sykdommen.

Og jeg er jo frisk nå! Ja, ihvertfall frisk av kreften.
Jeg vil ikke bli husket som hun journalistdama med kreft.

Slik ser jeg ut akkurat i dag, etter besøk hos frisøren min som føner bort krøllene.

Det er ikke noe annet å si nå enn at legene sier at jeg er kreftfri nå, men ingen garanti kan selvfølgelig gis for fremtiden.

Jeg må leve med frykten for tilbakefall, men jeg tenker at jo mer vanlig livet mitt blir, jo mer vanlig jeg ser ut etterhvert, dess fjernere blir bildet av sykdommen, operasjonen og cellegift og strålebehandling.

Når jeg ser på bilder bare fra i vinter, men enda mer fra i høst og vinter grøsser jeg.Husker hvor dårlig jeg var, hvor preget jeg var av behandlingen  utseendemessig. Fy flate.

Her gjengir jeg intervjuet i Norsk Ukeblad i sin helhet. Bladet selges ikke lenger, intervjuet sto med meg forrige uke.

– Ikke gi slipp på drømmene. Jobb etter noen mål. Livet venter rundt neste sving. Dette er Anne Cecilie Remens råd til alle som blir rammet av alvorlig sykdom.

Tekst: Tine Holm
Foto: Britt Krogsvold Andersen og private bilder

HØY PÅ LIVET: Her i sjøen ved holmen i Asker har Anne Cecilie isbadet i hele vinter. Nå er hun ferdigbehandlet og vil ha det gøy og nyte livet.

FØLGER DRØMMEN: Da Norsk ukeblad var på besøk, hadde Anne Cecilie akkurat blitt sterk nok til å begynne å ri igjen. Det var et av målene hun hadde.

UTSATTE FAMILIETUR:Kreft  rammer hele familien. Her er Anne Cecilie og familien på en etterlengtet ferie i Kenya i julen i fjor.

GRÅT: NRK-kjendisen hadde akkurat gitt ut egen krimroman da hun fikk diagnosen brystkreft. Hun tørket tårene og tok det som en jobb. Her fra sykehuset.

TRØST FRA DATTER: ” Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det,.” trøstet datteren Ingerid.

STØTTE FRA MANNEN: ”Vi så på min brystkreft som en jobb vi skulle klare sammen, sier Anne Cecilie, her med advokatmannen Dag Erik.

DELMÅL: Tur og gode opplevelser hver dag, isbading hver søndag. Slik kom Anne Cecilie gjennom kreftåret.

VIL SKRIVE MER: Anne Cecilie, her med katten Katja, skrev ferdig krimroman nummer to mens hun var kreftsyk. Den kommer til vinteren.

Hun hadde akkurat gitt ut sin første krimbok, På direkten, høsten 2011. Dagsrevyens Anne Cecilie Remen, turbomamma med mer energi enn de fleste, var strålende fornøyd og på topp i livet.

20 dager senere var livet brutalt snudd på hodet.

”Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk,” skriver hun i et innlegg i bloggen På direkten.

Datteren hennes hadde hatt hele klassen på skrekk og gru-fest. Det var etter at hun hadde ryddet huset, satt seg ned med et glass rødvin og en god bok, at hun kjente det. Kul på brystkassen. Der det bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is. To dager etter fikk hun sin verste forutanelse bekreftet.

”Jeg – som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig. Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, har fått kreft. Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine.”

Slik beskriver Anne Cecilie Remen selv begynnelsen på det verste året i sitt liv. Kreftåret.

Etter å ha grått seg tom og tørket tårene sammen med ektemannen, advokaten Dag Erik Rasmussen, bestemte NRK-sjefen seg for at hun skulle klare å komme igjennom den tøffe behandlingen som besto av operasjon, tøffe cellegiftkurer og stråling. Kreften var mer aggressiv enn først antatt, og det måtte sterke midler til for å stanse den.

Hun bestemte seg for å sette seg delmål. Ta ting etappevis. Både hun og mannen så på kreften som en jobb de skulle mestre.

Når vi treffer Anne Cecilie nærmere halvannet år senere, er hun ferdigbehandlet og frisk, om enn ikke friskmeldt og hun har akkurat nådd ett av målene hun satte seg, nemlig å begynne å ri igjen.

Faktisk har hun utsatt intervjuet en dag for å komme med på et ridekurs som hun bare for noen måneder siden ville vært for svak til å klare å delta på. Hun vinker oss energisk inn i stuen i den gamle prestegården i Bærum; Kom da, KOM! – unnskylder rotet og at hun ikke har bakt men sier at det er sånne vertinneoppgaver hun ikke tar så høytidelig lenger.

Helvetesåret er over og og nå vil hun nyte livet og øyeblikkene, ha det gøy.

”Alle dere som kommer etter meg i kreftbehandling. Ikke gi opp drømmene deres. Jobb etter noen mål. Livet venter rundt neste sving! ”Skriver hun optimistisk på bokbloggen som ble kreftblogg.
Da hun ble syk bestemte hun seg for at hun skulle fylle hver dag med positive og gode opplevelser. Hun sminket seg og kledde seg pent, deltok sosialt og unnet seg massasje, hud- og fotpeie.

Hver dag ut  på tur og hver dag skrive litt på ny bok. Hver søndag treffe badeenglene til isbading. For meg var målene viktige. De holdt meg oppreist.
Målet om å gå opp til Kolsåstoppen nådde hun raskt. Galhøpiggen måtte vente. Det var bare en eneste dag hun var for medtatt til å gå tur. Det var etter cellegiftbehandling nummer tre. Alle de andre dagene gikk hun til fots på veier eller i skauen, uansett hvor kraftløs, svimmel og kvalm hun følte seg. Og hun inviterte folk med på tur.

– Har du en halvtimes lunsjpause? Da kan du møte meg på tur i Frognerparken, sa hun når venner ringte.

– Jeg har hele tiden vært tydelig på hva jeg vil, og det har sikkert irritert flere, ler hun og unnskylder det frodige krøllehåret. – Jeg har aldri hatt så kort hår før, nå skal det bli lengre, smiler hun.

Anne Cecilie var den første som fikk igjen håret etter de tøffe cellegiftkurene, blant de andre brytkreftkvinnene hun ble kjent med. Selv tror hun det skyldtes sunt kosthold og en sjampo som stimulerte til hårvekst. I dusjen vasket hun det hårløse hodet. Hun lot som hun hadde hår..

– Når vi skulle i selskap var det praktisk med parykk, og jeg slapp å bruke lang tid på å ordne håret, sier hun og ler.

Smilet er aldri langt unna. Men selv om hun er ferdigbehandlet med gode prognoser, tar hun ingenting for gitt lenger. Hun regner med å bli gammel, men kan likevel ikke være helt sikker på at hun får oppleve voksenlivet til de tre barna Ingerid (13), Bror (15) og Eirik (18),sier hun.

Datteren Ingerid var bare 11 da kreften rammet moren, og felte på den tiden tenner:  - Hvis de må ta puppen din, vokser den ut igjen da, spurte hun.

–  Det syntes jeg var søtt sagt, minnes Anne Cecilie.

Hun var heldig. Hun våknet fra narkosen, forberedt på at brystet var borte, men det var det ikke. Legen hadde foretatt en brystbevarende operasjon. Det eneste synlige merket er et lite arr.

Innvendig er hun fortsatt preget. Åpent forteller hun hvor dramatisk det var å miste både helse, utseende og jobbidentitet samtidig. Men det verste var at hun var for sliten til å være mor.

Det er middag, ropte mannen min og tittet inn .”Vil du ha?” Karusellen gikk fortere og fortere. Kvalm. Jeg orket ikke tanken på mat. Bare vann, te og frukt.
Drakk smoothie som barna lagde. Guttene mine kom og koste meg, spurte:"Er det fælt?"
"Litt så,men det går over."
Det kunne vært mye verre.
På kvelden fikk jeg besøk av datteren min i sengen.
Hun sa trøstende: "Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det."
Vet ikke hvorfor hun sa det , men jeg fortalte henne at nå er det viktigst å være sterk.

Senere sier datteren: "Det har vært hardt, mamma, også for oss."Hjertet mitt gråter.”

Nå vil ikke barna snakke mer om kreften. De vil at livet skal bli normalt igjen.

Familieturen til Afrika som var planlagt julen 2011 måtte utsettes et helt år. I julen 2012 i fjor dro de allikevel.

– Det var for tidlig for meg, men det var viktig for familien å gjennomføre dette, sier Anne Cecilie.

Neste mål er ny krimroman som er levert til forlaget og som er planlagt utgitt til vinteren. Deretter en bok til. Og Galhøpiggen. Dit skal hun bare. Og hun vil reise til New York med familien.

Når dette leses er Anne Cecilie også delvis tilbake  i NRK. Hun har sagt fra at hun ikke vil være sjef lenger og jobber derfor som reporter.

Og hun lever enda sunnere. Smågodt som hun elsket før er erstattet med urtete og tørkede bær, hun har kuttet ut kjøpebrød og rødt kjøtt og spiser mer frukt og grønt; brokkoli, hvitløk, kanel, kål, salat, bær og masse fisk. Dessuten trener hun mer enn før, helst hver dag.

– Jeg vil gjøre alt for å ikke bli syk igjen, sier hun.

Anne Cecilie  vil ikke fremstå som en som har oppskriften på hvordan en takler alvorlig sykdom. Men hun deler gjerne rådene med andre i håp om at det kan inspirere noen.

Ramme 1 Rådene hennes

Ras ut!

– Tillat deg å gråte og rase med en gang. Få gørra ut. Det gjør vondest den første tiden når livet er snudd på hodet, når uvissheten er størst og redselen hersker over alt. Men når du får endelig diagnose:  tørk tårene og se fremover. Da begynner jobben med å få kreften ut av kroppen.  Gå på den jobben med all entusiasme du har. Lev sunt, spis sunt, bruke tiden på gode opplevelser og på de menneskene som gir deg energi, råder Anne Cecilie Remen.

1. Vær åpen om sykdommen.
2. Få oversikt over egen helsesituasjon. Skaff deg oversikt og still forberedt til undersøkelsen. Stol på legene.
3. Kom deg ut av sofaen, gå på tur i fri natur. Skaff deg en treningsvenn. Trening motvirker sykdom og gjør deg i godt humør.
4. Ta grep og lag deg små mål og delmål for hver dag. Ett skritt av gangen.
5. Aksepter situasjonen:
6. Lev her og nå.
7. Gjør noe hyggelig hver dag.
8. Ikke få dårlig samvittighet over ting du ikke får til. Det er lov å snu.
9. Finn noe som gir mestringsfølelse. Alle kan finne noe de behersker selv når kreftene forlater deg.
10. Ikke gi opp drømmene.

Ramme 2

Blåser i bagateller!

– Hvis året har hatt noe godt ved seg, så må det være at jeg er enda mer bevisst hvordan jeg vil leve livet. Setter enda mer pris på nære ting, naturopplevelser, samvær med de jeg er glad i , god mat, litteratur og musikkopplevelser.

Og aldri om jeg noensinne vil klage over livets små og store trivialitete, som en forkjølelse, som en parkeringsbot eller en dårlig venn. Jeg gidder ikke  å bruke tiden på mennesker eller ting som ikke gir meg gode opplevelser.

Anne Cecilie Remen – www.paadirekten.blogspot.no




Siste ord sagt om kreften og meg i media nå. Bank i bordet! Nåde kreft, aldri igjen skal du komme i min kropp.
Nå når livet vender gradvis tilbake vil også denne bloggen bære preg av bok, skriving og journalstikk slik den var i utgangspunktet. Jeg har et par ting til å formidle om kreftåret, men siden er det slutt. 
 Kanskje begynner jeg en helt ny blogg, kanskje en hjemmeside når bok 2 etterhvert kommer.

Her er adressen til helsebloggen til journalist Tine Holm som intervjet meg for Norsk Ukeblad
http://helsetine.no