mandag 25. februar 2013

Blomster på døren, fra en ukjent beundrer?

Jeg elsker blomster. Ute og inne. Hagen vår er full av blomster. Ikke noen prakthage, men en Astrid Lundgren-hage som noen naboer kaller den.
Jeg tar gjerne  blomster inn i huset fra hagen, og er jeg heldig så har jeg blomster helt til frosten kommer.
Da  sent på høsten, kanskje i november, begynner jeg å kjøpe blomster. Huset har alltid en bukett eller to. På kjøkkenet, i stuen, i hallen og ofte på gjestetoalettet nede.
Det hender jeg får blomster av mannen min og. Og selvsagt kjøper jeg blomster til ham.
I blant får jeg blomster av foreldrene mine, og svigerforeldre og. Av og til av helt fremmede, beundrere eller lesere eller seere,  eller kall det hva du vil.
Da jeg fikk kreftdiagnonsen lignet huset vårt noen måneder en blomsterbutikk.
Det var overveldende!
Ofte ringte det på døren og et bud sto der med blomster.
Eller en nabo med favnen full av blomster.
Det hender ikke så ofte nå. Jeg er kreftfri, behandlingen er over og jeg er på vei til å finne meg selv igjen.

Men i dag ringte det igjen på døren og et blomsterbud sto utenfor. Nysgjerrig rev jeg av emballasjen. Var der fra mannen min? Var det jobben ? Var det en venninne , eller var det noen av de jeg traff i vinterferien? Eller var det rett og slett en hemmelig beundrer ?
Det var en lubben bukett med fargerike tulipaner.
Jeg fant ikke kortet med en gang.
Men der, der på den andre siden hang det jo. Lite og smalt, ikke lett å få øye på.
"Takk for hjelpen, "  sto det.
Kortet avslørte at buketten var fra en av mine faste blogglesere, en som har gitt meg masse hyggelige tilbakemeldinger og bedt meg om å fortsetter å skrive. Hun, jeg sier ikke navn, ligger litt etter meg i løypa og har brukt bloggen som en " bibel", har hun sagt.
Takk , takk søte deg for oppmuntring og vakker blomsterbukett! Så glad jeg ble!
Og det er nettopp alle dere ukjente lesere som etterhvert har vært motivasjonen min for å fortsette med bloggen.
Folk, kreftpasienter,  pårørende, leger eller sykepleiere følger mine skriverier. Selv om jeg ikke skriver en linje på en uke, er det hver dag flere hundre innom bloggen. Mange sier de har brukt meg for å få håp.  De har brukt meg for å forberede seg på hva som skal skje med kroppen deres, for å få tips om mat, trening, hvordan det er å bli strålt, hvor ille er cellegiften, hvilke er de verste bivirkningene. Jeg ser hva dere har søkt på, men ikke hvem dere er, med mindre dere legger igjen beskjed eller sender meg private meldinger.
 Andre sier at de har gitt barn og mann adressen til bloggen min, for at de pårørende skal være mer forberedt og bedre forstå hva som skjer med en kreftpasient.

Mange kreftbloggere er kanskje mer preget av alvor.  Andre kreftbloggere har som oftest en mer dyster prognose.
Men jeg er en kreftoverlever! Jeg har gode prognoser. Jeg skal ikke dø av kreften , ihvertfall ikke i dette tiåret og heller ikke neste, eller neste. Og jeg er så glad for at andre lærer noe eller blir gladere av min blogg!
Det gjør at det blir vanskeligere å slutte med bloggingen da...
Takk for blomstene! De pynter opp kjøkkenbordet. Og de kom til rett tid. Huset hadde bare et par visne buketter etter vinterferiens fravær. Jeg skal stelle godt med dem!

2 kommentarer:

  1. Vakre blomster, til en flott kvinne♥
    En meget hyggelig overraskelse, fordi du fortjener..

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Thile, for hyggelige ord,- igjen..

      Slett