fredag 14. desember 2012

Hva pokker gjør jeg med bloggen?

Mitt jævlige år er snart slutt.
Annus horribilis er over nå ved årsskiftet.
Neste år blir mitt annus mirabilis. Mitt vidunderlige, fantastiske år!!
Kreftbloggen slutter med året.

 Dette begynte som en bokblogg.

 Her er det første jeg skrev:

Bokblogg- en dagbok om veien frem til bok!


Jeg ønsket å dele erfaringer og tanker rundt det å debutere som forfatter. Det var så mange jeg kjente, og særlig journalistkolleger, som lurte på hvordan jeg gikk frem, hvordan jeg fikk tid til skriving opp i 3 unger, full vaktsjefjobb og travelt liv, hvordan jeg fikk ideer , hvordan jeg startet skrivingen etc.


I flere måneder delte jeg mine erfaringer og skrev om forventningene før bokdebuten.



http://paadirekten.blogspot.no/2012/05/fra-blogg-om-bokdrm-til-kreftblogg.html

http://paadirekten.blogspot.no/2011/05/noen-skriverad-fra-en-fersking.html


Så kom kreften. Og jeg brukte bloggen til å informere mange om at jeg var blitt syk.

Dette blogginnlegget kostet det mye å skrive. Veldig, veldig skummelt var det.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/11/fra-himmel-til-helvete.html



http://paadirekten.blogspot.no/2011/12/bokblogg-som-ble-en-kreftblogg.html


Gjennom å styre informasjonen via bloggen eide jeg historien om min kreft, om min helsetilstand. Slik unngikk jeg rykter om meg selv. Slik fikk alle den samme informasjonen samtidig.
 Jeg sparte meg selv for å måtte gjenta mye, SMS-e folk, svare på samme spørsmål 20-30 ganger om dagen. Jeg skjermet meg også litt for folks nysgjerrige blikk og for folks reaksjoner.

Prisen jeg betalte var kanskje at min kreft ble for offentlig. Jeg ble kanskje for utleverende opp i cellegifttåken, selv om jeg hele tiden tenkte at jeg skulle balansere.

Mange flere enn jeg tenkte var interessert i å lese bloggen min.
Jeg fikk nye lesere. Mange kreftsyke og pårørende har lest bloggen,
Samtidig som det har vært litt skremmende at ukjente har lest mine tanker, har det også gikk litt mening og motivasjon. Fordi jeg har fått så mye tilbakemeldinger på at jeg har gitt kreftsyke oppmuntring,  håp og mange har sagt at bloggen har gitt nyttig informasjon om behandlingen og det å være så syk.

Nå er jeg frisk. Jeg har ikke behov for å informere folk om ståa. Jeg er i ferd med å bli som folk flest. En travel, sunn kvinne midt i livet, med tidsklemma, unger, mann, bikkje, jobb, trening og skriving.
En helt ordinær kvinne,- med en liten ballast riktignok, med et vanlig knadd A4-liv.
Dette er ikke interessant for andre enn meg selv og mine nærmeste.

Jeg har flere ting fra kreftåret som jeg kunne skrive om. Mitt møte med NAV-monsteret, hvordan det egentlig har vært å bli behandlet på tre sykehus, skrekkhistorier fra noen legeerfaringer... jo da og mye mer.
Men egentlig er alt dette over.Og dessuten jeg vil spare kruttet til NRKs sendinger og plattformer..

Jeg kan ikke fortsette denne bloggen stort lenger. Noen grep må i såfall gjøres.

Så spørsmålet er: 

Skal jeg slutte å blogge?

Skal jeg legge ned bloggen, slette det som er her? Alt er jo likevel over for meg nå. Jeg vet ikke om jeg liker at bloggen blir liggende ute. Så jeg vurderer sterkt å slette flere av de mest personlige bloggpostene, kanskje hele bloggen.
Eller skal jeg la den stå slik den er uten å gjøre noe mer med den? Slik at andre kreftpasienter som er blitt syke etter meg kan lese og lære litt om behandlingsløpet.

Skal jeg gjøre den om til en bokblogg igjen? Jeg skriver jo tross alt på ny bok!

Eller  skal jeg fortsette med å skrive om helse og livstil?

Jeg vil gjerne ha innspill. Vil i hvertfall ikke skrive for døve ører, unnskyld blinde øyne!

Har laget en liten meningsmåling her. Mener du noe , trykk på et av alternativene og stem.
Eller legg igjen en kommentar her.

Til uken skal jeg på min siste kontroll på Radiumhospitalet i denne omgang etter kreften.
Jeg har fremdeles kort børstehår, litt vondter etter behandling, fortsatt hevelser i beina etter giften og et par kilo for mye etter behandlingen. Men alt er under bedring, snart er jeg og kroppen der jeg var for et drøyt år siden.

Snart er kreftåret 2012 over, og et nytt år er her.
Et friskt herlig år, med jobb, ferier, ski, glede, kanskje bokutgivelse til og med. Annus mirabilis. Vidunderlig, mitt vidunderlige liv!
Heldig er jeg.

Og takk for følget!

10 kommentarer:

  1. Ønsker å se mer av bokstoff og anmeldelser på denne bloggen!! samt høre mer om hvordan bok nr 2 ligger an :)

    SvarSlett
  2. Jeg tenker at du kan jo la bloggen være ditt sted, der du deler det du ønsker? Bøker og andre ting? Man må jo ikke kun ha en blogg om kun en ting og noen ganger det gøy å ha en plass å dele diverse ting. Lykke til med avgjørelsen og gratulerer med at du har blitt frisk :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig melding som jeg så først nå ;)

      Slett
  3. Takk for en svært inspirerende blogg! Det har vært spennende å følge deg.Du har lært meg mye om kreft, og jeg har fått nye tanker.
    Du er så flott, både utenpå og inni deg.
    Hilsen din største beundrer.
    Ps. du vet hvem jeg er, men kjenner meg ikke!

    SvarSlett
  4. Takk for følget!
    Helt tilfeldig kom jeg inn på bloggen din, og jeg har fulgt med deg
    hele veien.
    Jeg har vært igjennom nøyaktig samme kurer, og ble ferdig 14 dager før deg. Det har vært svært nyttig å lese om alle vonde bivirkninger jeg kjente igjen,jeg fikk ingen bekreftelse på at det var "normalt".
    For meg har bloggen din vært viktig, du har klart å sette ord på følelser jeg kjente igjen, men som jeg ikke kunne dele med andre. For, ingen kan forstå, som ikke har følt på frykten og fortvilelsen det å få kreft er.
    Jeg har også opplevd ting i forkant av operasjonen, ble ikke sjekket grundig nok, og at datalinjer mellom to sykehus (i Oslo)ikke "snakket" sammen. Det har gjort at jeg har følt meg utrygg.

    Det er så veldig mye mer jeg ville ha sagt deg, først nå forstår jeg hvor mye bloggen din har betydd for meg, hvor mye trøst og gjenkjennelse jeg har funnet her i dette vonde året.
    Så,stor takk og lykke til videre!
    Helseblogg videre er bra, men kanskje vanskelig med felles helse-/bokblogg? Iallefall, fortsett med å blogge!

    SvarSlett
  5. Jeg vil gjerne fortsette å lese bloggen din. Jeg havnet inn på bloggen din du skrev om kreft. Jeg har vært gjennom akkurat samme behandling som deg, men lå litt etter. Greit å lese andres/ dine erfaringer om sykdommen og behandlingen. Jeg har også lest boken din og kommer sikkert til å lese din neste bok også.
    Når en har fulgt en blogg så lenge, så føler en at en "kjenner" personen litt og en ønsker å følge deg som blogger videre uansett hvilken vinkling du velger. Jeg skjønner at du ikke ønsker å være så privat og kanskje skriver litt mer om andre ting.
    Jeg er begynt på jobb igjen og føler at jeg begynner å komme litt tilbake til mitt normale liv igjen, og det er godt. Slik har vel du også det. Men det er veldig greit for oss som har fulgt deg uder sykdommen og vite at det går bra med deg. Det er kjekt å lese at du er frisk. Jeg ønsker deg og alle oss andre som har slitt med sykdom i år 2012 alt det beste for neste år.
    Kristine

    SvarSlett
  6. Hm. Vansklig å svare- for den eneste dette må kjennes rett for er jo deg.
    Men- at du skal holde helse og bokblogg separert er jo bra tror jeg. For nå er du FRISK - og du kommer til å väre mye opptatt av böker, skrivning mm. Fremdeles kommer du nok til å bäre med deg tanker og funderinger omkring kreft, men de trenger du jo ikke dele- om du ikke vil. Og om du vil- kan du jo dele dem med oss- hva med tooooo blogger da ? En BOK-blogg- og en blogg om kreft/helse. Og du bestemmer hvor ofte du skriver- men den ligger der - til " hjelp " for andre som måtte behöve det.
    Jeg syns jo det er synd å ta det bort. Ja, det er personlig- men SÅ MENNESKLIG !!!!!! Det er jo det det burde skrives mer om - spör du meg. Jeg liker nettop det at vi törr vise litt av hvordan det er å väre menneske " på riktig ".

    Spent på hva du bestemmer deg for !

    Og så en ting til- det var en hyggelig overraskelse med din komentar inne hos meg ! Hvordan har det gått med besöket hos NAV.... ?
    Min kontakt med dem er jo desverre ikke over. Det hade värt PUR LYKKE for meg å en dag kunns slippe den kontakten !!

    Selvom du ike skrev om det i dette innlegget - så vil jeg GRATULERE med dine BRA GENER !!!! For en fantastisk herlig lettelse.
    Jeg venter på svar- det tar noen månder til for vårt vedkommende. Men i mellomtiden har en av mine kusiner på " brystcancer-siden - 46 år- nå også fått brystkreft. Så det begynner virkelig se litt mörkt ut for min familie. Men- Jeg fortsetter håpe på det BESTE inntil vi vet no mer : )
    Jeg gleder meg med deg og din familie infor det fantastiske FRISKE året dere har i vente. ÅRENE !!
    Varme hilsener fra Gran Canaria : )

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig melding som jeg så først nå: Håper det også går bra med deg, Ingrid!

      Slett
  7. Hei Anne Cecilie.
    Vet du, det å lese om andres erfaringer er av og til lettere enn å prate med noen. Sånn har det vært for meg. Selv om mitt forløp er noe annerledes enn ditt, så er det fantastisk å lese at det er andre som har hatt de samme tankene og mange av de samme følelsene underveis i prosessen. Det er ikke alltid at ordene fra de som ikke har opplevd dette selv, er de beste. Det jeg har hørt mest er "vær positiv så går dette veldig bra". Hvis positive tanker kan kurere kreft er det merkelig at vi ikke har fått utdelt psykolog i stedet for cellegift. Jeg mener naturlig nok også at det er viktig å være positiv, det hjelper både en selv og de som er rundt til å takle hverdagen med kreftbehandling mye bedre. Samtidig vil jeg ha muligheten til å være lei meg, få lov til å tenke over hva det vil si, hvis jeg nå ikke skulle klare meg igjennom dette. Mest av det første og litt av det siste. Jeg tror at hvis vi ikke tillater oss selv å sørge over hva vi må gå igjennom, så tror jeg kanskje det vil komme tilbake til oss før eller senere i form av utmattelse.

    En annen ting jeg har tenkt over når jeg har lest bloggen din, er din reaksjon på å ikke vite før operasjonen om du kom til å miste brystet eller ikke,og nå i etterkant skriver du også om dette. At du ville ha taklet det om de hadde måttet fjerne brystet, men at du i dag er glad og lettet for at brystet er intakt. At det betyr noe å beholde brystet. For meg er det godt å høre. Jeg har ikke noe valg og må fjerne brystet, om fire dager faktisk. Angsten min for dette er noe jeg føler at jeg ikke får aksept for, hverken hos legene, sykepleierne eller andre rundt meg. "Det ytre er ikke viktig. Det viktigste er å overleve. Vær glad du overlever du"
    Selvfølgelig er det viktigst å overleve, men jeg skulle likevel ønske at det var rom for å føle at jeg faktisk ikke er komfortabel med å miste brystet. Å miste brystet betyr at det er lenge til jeg er ferdig behandlet. Og før jeg er ferdig må jeg igjennom enda en operasjon, en 8-10 timers operasjon, en uke på sykehus og en lang rekonvalesens. For ikke å snakke om hvor mange års ventetid før man i det hele tatt får muligheten til å rekonstruere. Jeg er 37 år, for meg så betyr det ytre noe. Jeg har aldri vært opptatt av å være perfekt, men man skal i alle fall få lov til å føle seg vel med seg selv og kroppen sin. Likevel vet jeg jo det, oppi det hele, at hjernen er helt fantastisk til å tilpasse seg de fleste situasjoner. Den dagen, hvis jeg får muligheten til å rekonstruere, så betyr det kanskje ikke noe likevel.....
    Jeg kommer til å takle det, men akkurat nå kunne jeg kunne ønske det var annerledes.


    Men tilbake til det jeg egentlig ville si. Jeg håper du vil fortsette å blogge, ikke bare om helse men om hverdagsliv, jobb og andre ting som skjer. Alt henger sammen. For meg hadde det vært fint å følge deg videre etter sykdommen, vite at det er mulig å skape seg en fremtid etter sykdommen. Det er en god trøst når man selv ikke er ferdig, å se at andre kommer seg igjennom og at livet fortsetter med nye og spennende prosjekter:-)

    Mvh
    Anne Therese Hjellvik

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig melding på bloggen min. Denne så jeg først nå. Håper at det er gått bra for deg, Anne Therese.

      Slett