mandag 3. september 2012

Om "case"-enes tyranni i media




I dag løp-gikk jeg en lang tur alene med bikkja. Kjente jeg var møkk sliten i hodet etter det siste døgnet.  Skulle egentlig reist på hytta og hadde gledet meg til duggfriske bad i havet, lange turer, sove til jeg våknet av meg selv og stillhet  Men jeg utsetter turen til Sørlandet.
I dag fikk jeg ikke ro.

I morges våknet jeg av at det lå meldinger fra Journalistens redaktør  (fagbladet til oss journalister) på telefonen.  Fagbladet ville gjerne legge ut bloggen min fra i går på nettstedet Journalisten.no.  Bloggen   om at det er sunt for journalister å oppleve selv å bli intervjuobjekter. Skrev den etter at jeg var  brettet ut over to sider i søndagens VG. Jeg visste selvsagt at  reportasjen kom, hadde blitt intervjuet tidlig juli en gang. Likevel fikk både det bærende bildet, ingress, og totalpakka  meg til å skvette.  Det var dette jeg formidlet på bloggen igår. Om medias makt. Noen tanker om at ikke alle, og ihvertfall ikke jeg selv, alltid er hundre prosent bevisst den enorme makten vi utøver, hvordan det vi skriver, vinklingen vår, hva vi utelater kan påvirke enkeltmennesker og deres pårørende.


Det kunne  ikke skade om Journalisten gjenga bloggen, tenkte jeg.  Uansett ville det bli en liten sak  langt ned på siden eller i sidespalten. Kanskje det ville bidra til at en eller to journalister til reflekterte over hvilken makt vi journalister egentlig besitter.

http://journalisten.no/node/38132

Og plutselig raste det  inn med støttemeldinger  på mail, sms, twitter og via Face.  For blogginnholdet mitt endte som toppsak på Journalisten.no.  Formuleringen min "Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter.Da ville de kanskje bli litt mer ydmyke. "  ble  retweetet av mange på Twitter, og jeg fikk mange flere følgere. Mange mediefolk, redaktører.
Jeg fikk litt klump i halsen. Tenkte at dette også kunne oppleves voldsomt av VGs journalister. Min blogg blir lest av mange, i dag fikk den endatil nye lesere. Bloggen min kan oppleves urettferdig for reportasjeteamet.  Jeg har på den måten også litt makt som blogger,- jeg prøver å være bevisst den.

Før turen fant jeg frem gårsdagens VG som fortsatt lå i bilen,  bladde opp til sidene og så igjen på det fæle bildet av meg og på settingen, og grøsset. Det er ikke meg. Jeg er ikke dødssyk. Skal ikke dø av kreft, ihvertfall ikke nå midt i livet.
Mønstreet igjen bildet av meg med de tømmerstokk-bena. Kan ikke en gang huske at jeg noengang har sett så ille ut. Det er utrolig hva man holder ut, når man må, tenkte jeg. Og utrolig hvor fort man glemmer hvor fælt alt er. Hvor fæle bivirkningene av cellegiften er.
Et bilde av en kreftpasient er ferskvare. I sommer da bildet ble tatt  syntes jeg ikke at jeg så helt jævlig ut. Men det synes jeg nå.
Men det er jo mer enn bildet som ikke rimer. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Hvorfor denne reportasjen var annerledes enn andre reportasjer hvor jeg før var intervjuet.
Det handlet om mer enn at kreften er personlig, og at jeg er redd for barnas reaksjon. .Alt det jeg var sitert på i reportasjen stemte. Problemet var alt rundt. Alt det dystre. Kreft dør man av, var hovedbudskapet til artikkelen.

Jeg tenkte på alle de gangen jeg er intervjuet. Om jobbskifter, om kontroversielle saker, om omtale av millionsøksmål mot journalisten Anne Cecilie, ( ble frifunnet) om drapstrusler jeg har fått som journalist, om det å skrive bok, til og med om kreften, om puppekø, om bokhandlerenes makt, om stenging av Facebook for brystaksjonen.
Jeg har vært intervjuet på radio om drapstrusler, vært i alle store aviser med boken min og med kreften og jeg er blitt vekket av en Se og Hør reporter en lørdag morgen en gang om en sak hvor en kjendis hadde sterke oppfatninger om meg og min journalistikk.
Alle disse sakene har handlet om kalde eller myke fakta, noe med meg har vært fokus for artikkelen eller innslaget..

Plutselig  midt i en bakketopp i skogen forsto jeg hvorfor det denne gangen  var annerledes. Det handlet om mer enn at artikkelen var personlig, om liv og død.



Alle de andre gangene jeg før er blitt intervjuet har jeg vært en ressursperson, en aktør,  journalist, leder, forfatter, forfatter som fikk livet snudd på hodet av kreft. Den store forskjellen denne gangen var at jeg i søndagens VG var det vi på journalistspråk kaller et "case".  Et skarve case. Et eksempel avisen brukte for å illustrere og fortelle om en trend.   En som passer inn i historien, og ikke en person historien handler om.  Vi bruker case til helsestoff, til forbrukerstoff, til økonomisaker, you name it. Case skaper nærhet og identifikasjon, gjør artikkelen mer forståelig for leseren.

Jeg kjenner meg igjen, både som reporter og som leder. Har du et godt case, er saken reddet. Uten case, ingen sak.
I NRK bruker mange reportere som kanskje ikke har stort kontaktnett fellesmailen på huset til å spørre kolleger etter case til ditt og datt.(Akkurat det er veldig irriterende, og jeg lurer på om journalister ikke har nettverk)  Journalister bruker som regel vanlige folk som caser. Folk som ofte ikke kan mediespillet. Det er det enkleste.
For VGs journalister var jeg et case, men de visste jo at jeg var erfaren journalist og kunne spillet.
Men jeg var likevel litt amatør her, fordi jeg ikke forsto rekkevidden av det jeg stilte opp på.
Problemet med mitt case var at jeg egentlig ikke sto til sakens fokus. Jeg overlevde kreften, mens artikkelen påsto at  kreft er en sykdom vi kommer til å dø av.  Jeg var anti-historien i reportasjen. Ellre lyspunktet i den dystre reportasjen, om du vil. I Tv er det aldri en god måte å lage reportasje på,  Å komme med et negativt case, det blir forvirrende.
.
Det er derfor også at det oppleves så skremmende. Bilde av ugjenkjennelige oppblåste jeg i en reportasje som handler om hvilke sykdommer vi skal dø av. Jeg vil ikke og skal ikke dø av kreft nå ihvertfall, ikke før om minst 40 år!







2 kommentarer:

  1. Hei igjen : )

    Meget interessante innlegg. For meg - som ikke er bevandret i jornalistverden, så er det flott å lese dine tanker og vurderinger rundt din proffesjon, rundt deg selv som ett helt vanlig " dödlig "menneske - og de refleksjoner du nå gjör deg, - at du har blitt mer bevisst opfatter jeg det som- både hva angår din egen rolle som proffesjonell jornalist, - og hva angår deg selv som privatperson - og hvordan det er og iakta seg selv " fra en annens " synsvinkel i media.
    Har absolutt ingen problemer med å forstå at du ikke likte den måten du figurerte i den artikkelen på ( fikk desverre ikke fram den på nett_VG- bor i Sverige ) slik du beskriver det. Det gav meg en fölelse av at du opplevde det jeg hele tiden har värt redd for å oppleve- å bli uventet konfrontert med meg selv som cancerpasient, dvs en som fin-fint kan finne på å DÖ av kreft. En ting er å väre klar over det selv, leve med det i hverdagen- men faktisk takle det fint, tenke positivt, og klare å leve så normalt som mulig Men det å " plutselig " se bildet av deg selv- ett fra en tid da du så verre ut- så me rut som en " ekte cancerpasient " - og i en artikkel som fokuserer på den dödlige sykdommen kreft - det virker på meg som et skikelig slag midt i magen. For meg hadde det värt det. Det er også derfor jeg ikke har värt så töff som deg. Jeg har nemlig ALDRI tatt et eneste bilde av meg selv skallet. Jeg vet godt att jeg har hatt kreft. En gang i det ene brystet- og nå i det andre. Det er greit- og jeg har fundert nok omkring hva det innebärer for meg og min familie, hva det KAN innebäre. evnt. DÖD. Men- likevel- så vil jeg ikke noengang se meg skallet- i den tiden da man i tillegg var hoven mm . en " ekte cancerpasient". Da hadde jeg blitt dritredd. Höres jo helt craxy ut- men det må jo väre et tegn på at vi har klart å finne oss en slags trygg plattform der vi klarer å leve med denne alvorlige diagnosen- uten att vi ser og kjenner oss som dödssyke kreftpasienter.
    Beklager - det ble jo mye blabla- du satte igang en del funderinger hos meg tydligvis.
    Lykke til videre- håper du fortsetter å kjenne deg piggere og piggere framover- og at dine kolleger har fått med seg noen viktige tanker via dig for framtiden !
    Ingrid

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig og støttende hilsen. Ja, vi velger alle vår måte å takle denne sykdommen på. Noen stenger seg inne og skjuler kreften og cellegiftbehandlingen, andre gjør som meg, og andre som deg. Det finnes ingen fasit.Jeg velger å tenke at jeg er frisk og kreftfri nå, og skal bygge meg opp igjen. Men jeg vet at jeg aldri kan bli helt den same igjen, etter å ha opplevd så sjelsettende sjokk som det er å få en kreftdiagnose. Jeg håper også at dette har gjort meg til en bedre journalist.

    SvarSlett