tirsdag 19. juni 2012

Et døgn på sykehus

Det siste døgnet har jeg vært lagt inn på sykehus.  Eller jeg er det fremdeles.



Igjen opplevd positive sider , masse hyggelige sykepleiere og leger, ved norsk helsevesen, men også ting som viser ineffektivitet og lite god ressursbruk.
Gårdagens begynte bra. Var ute på over to timers tur, men fikk underveis  på turen
vondt i beinet som er mest hovent. Kneet sviktet rett og slett.

Da mannen min kom hjem fra jobb, syntes han at beinet var alt for rødt og hovent.
"Det ser ikke bra ut, du må på sykehus,"sa han.
Jeg var enig, og håpte i mitt stille at jeg skulle slippe cellegift neste dag.
Sykehuset. EKG, blodprøver og diverse undersøkelser av lunge, hjerte og min stakkars kropp. Legene fant ingenting. Verken tegn til blodpropp eller infeksjoner, som de fryktet.
Både kreftsykdommen og cellegiften kan dessverre gi oss pasienter slik styggedom.
 Men til tross for at prøvene ikke sa noenting, beinet var fortsatt hovent som på en elefant., rødt,varmt  og stygt. De var fortsatt redd for at det var blodpropp på gang.
De ville overvåke meg. Og neste dag skulle de ta ultralyd av beinet for å se om en lumsk blodpropp gjemte seg  etter eller annet sted i beinet.
Jeg ble lagt inn. Fikk enerom, blomkålsuppe, blodfortynnende  og en hyggelig mannlig sykepleier.

Sovnet som en dupp, håpet fortsatt på at de ville droppe å gi meg cellegift. Ser de ikke hvor plaget jeg er liksom?



Om morgenen gikk jeg fra femte etasje opp til kreftavdelingen i åttende, fremdeles håpet jeg å slippe  cellegiften.
Men alle blodprøver var supre. Også de hvite hadde steget. Jeg har bedre immunforsvar enn på lenge.
Ikke tale om at jeg kunne slippe de to siste kurene.
Onkologen min var knallhard. Det var ingen medisinske grunner til at jeg ikke skulle få cellegift.
Han trodde ikke at jeg hadde eller sto i fare for blodpropp. Hevelsen og rødheten er en kraftig bivirkning av cellegiften, bare, trodde han.
Giften ble mikset til meg på sykehusets apotek, mine blodårer ble varmet opp og jeg var igang igjen, min 15. cellegift kur.
For hver kur blir virkningen mer voldsom. Hevelsene i ansikt og kropp større.
Greide nesten ikke glede meg over at jeg bare har en eneste cellegiftkur igjen!

Etter cellegiften i dag måtte jeg ned til femteog mitt rom der. Skulle vente på legevisitt og på å få tatt ultralyd av beinet. Jeg sovnet. Sov meg gjennom dagen, mens ulike sykepleiere stakk innom, og jeg fikk en sprøyte med blodfortynnende i magen min to ganger.
 Men ingen lege. Og ingen innkalling til ultralyd.mer søvn.
 Hele dagen gikk. I kveld ba jeg om å få reise hjem. Jeg er for utålmodig til å ligge på et sykerom.
Nå sitter jeg hjemme i stuen med permisjon fra sykehuset og med hvitt bånd rundt armen. Rommet og sengen står klar for meg.
Må inn igjen i morgen for å vente på time til ultralyd.  De ville at jeg skulle komme klokken 08 og vente på rommet. De kan ikke si når på dagen jeg får ultralyd. Jeg vil selvsagt ha et tidspunkt. Er redd en hel dag til med venting vil passere uten at noe skjer.
Det har jeg ikke tid til. I morgen vil jeg ut i solen.Har avtalt  tur på Brønnøya, skal til akupunktør og Spa om kvelden. Det er mer helsebringende enn å sitte på et sykehus.

Jeg tenker også at det er utrolig dårlig ressursbruk av sykehuset. Et rom er reservert til meg, sykepleiere bruker tid på meg, i stedet for at jeg kunne ha fått en tid til ultralyd i dag en eller annen gang.
Jeg forstår rett og slett ikke hvordan de tenker på sykehus. Men jeg forstår at ressursene brukes fort når ingen ser helheten.
Jeg vurderer å oppsøke privat helsetjeneste i morgen. Orker ikke denne ventingen.
Men det som nå er aller aller viktigst er at jeg snart er i mål. Neste uke er jeg ferdig.
One more to go!!!













Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar