søndag 13. mai 2012

Slik er jeg under parykken!





Slik ser jeg ut nå, uten hår.
Etter  over fire måneder med cellegift.
Det er ikke AC på høyden akkurat.
 Og hvis du ikke har lyst til å se mer ,gå ut av bloggen. Nå.

Jeg hadde ikke tenkt til å vise dette bare hodet, før håret mitt hadde begynt å vokse mer.
Jeg er forfengelig tross alt, midt i dette hardkjøret jeg er oppe i.

Men så tenker jeg. Hvorfor skal jeg skjule dette? Hvorfor skal jeg bidra til å gjøre kreft og kreftbehandling mystisk, hemmelig, skambelagt?

Kreft rammer halvparten av oss en gang i livet. Utrolig, men sant,
Brystkreft er den mest vanlige kreftformen blant kvinner og rammer en av ti kvinner.

Jeg skammer meg ikke over kreften .Skammer meg ikke over kroppen min heller.Skammer meg ikke over mitt ganske hårløse hode.

Forskerne vet ikke hvorfor vi får kreft. Om det skyldes en feil i genene, som har vært der siden fødselen, om det er en betennelse som booster kreftceller, om det skyldes alle miljøgifter vi omgir oss med, om , om.
Jeg har fått beskjed av legene om at min kreft ikke ikke er livsstilsbetinget.
Min kreft er uforskyldt.Jeg er offer for livets urettferdige lottospill.

 Så hvorfor skal jeg skjule hvordan jeg blir seende ut nå for å bli frisk?

Hallo. Jeg er kreftfri, forsikrer legene.
"Du er frisk," sier legen. "Derfor gir vi deg den beste behandlingen du kan få, slik at du ikke får kreft igjen."
Jeg er  en kreftoverlever!


Derfor, slik ser jeg ut under parykken.


Fra siden altså.--

For en måned siden skiftet jeg cellegiftkur. FEC hver tredje uke ble erstattet med ukentlig Taxol.
Og de siste ukene har håret mitt faktisk begynt å gro. Det er ikke tykt, det er ikke vakkert, men det er hårvekst.
Disse hårtustene får meg til å smile. Til å forstå at jeg snart ser enden av den uendelige lange tunnelen.

Så deilig. Så herlig.Så glad jeg blir!

Jeg har vennet meg til et liv uten mitt lange naturlige hår. Hårtapet er faktisk mindre ille enn jeg trodd på forhånd.  Men jeg vet hårtapet er for en kort periode og gleder meg til det kommer tilbake.

Likevel har jeg aldri gått ut av huset uten å dekke til hodet.



Når jeg ikke bruker parykken, har jeg skjult min skamferte hodebunn med skjerf, lue eller hatter.

Ingen kler selvsagt å være uten hår. Det er åpenbart at hår, en fyldig manke gir ansiktet karakter og personlighet. Uten hår blir ansiktet nakent. Rart.

Men nå viser jeg også meg for flere og flere uten hår. Barns venner, egne venner, naboer.
Som regel surrer jeg fortsatt et av mine skjerf rundt pannen. Det ser kulere ut forfra.

Barna sier det er ok at jeg viser meg uten skjerf eller parykk, de mener at alle andre har vent seg til at jeg behandles for kreft. Barna sier at det er OK at jeg publiserer bildet av skalle-AC her på bloggen. Deres synspunkter veier tungt for meg.
Jeg vil ikke at de skal være flau over moren sin.
Derfor:

NB --- BILDET er i ettertid fjernet av meg.

Ved å vise meg frem slik jeg ser ut under parykken ønsker jeg å si at jeg ikke skammer meg.
Slik er jeg nå!
 Jeg vil gi kreften et ansikt, mitt ansikt, et sannferdig ansikt.
Slik blir vi etter å ha fått cellegift. Hårløs hodeskalle, tynnere øyenbryn og færre øyenvipper..

Fjon erstatter det som før var et tykt hår med krøller eller fall ( avhengig av vær og vind)
Litt hoven i ansikt, veldig hoven i fingre og tær.


De aller fleste som får kreft, må ha cellegift. ( Unntaket er eldre mennesker som ofte ikke får tilbudet om det.) Noen slipper også unna bare med operasjon og stråling.
 Ikke all cellegift skaper hårtap. Men  blant alle de kvinner (3000 norske kvinner årlig) som blir rammet av brystkreft, må de fleste gjennom cellegiften FEC. Denne cellegiften er noe av den hardeste cellegiftkur som finnes og den mister man garantert håret av.

Jeg var ferdig med FEC før påske og etter det har jeg fått cellegift Taxol ukentlig. Denne giften har andre bivirkninger og er ikke like tøff mot hårsekkene. For håret gror.
Først når jeg er helt ferdig med Taxolen vil håret mitt komme for alvor, sier de som har greie på dette.

Men siden dette bildet ble tatt for noen dager siden har håret fortsatt å vokse. Det er faktisk blitt tettere over det hele. Mulig jeg er blant unntakene som får mye hår selv under cellegift. Til vanlig vokser håret mitt fort.
Om noen uker tror jeg at  parykken blir lagt bort.
Dere kan likeså godt venne dere til bildet av en Anne Cecilie med superkort frisyre.


Om noen måneder vil ingen kunne se på meg hva jeg har vært igjennom.Måneansikt og dobbelthake forsvinner når giften er ute av kroppen. Håret kommer tilbake.
Kvalmen og de andre bivirkningene vil være et blekt minne. Er det rart jeg gleder meg til sommeren?

Neste sommer har jeg kanskje langt hår igjen.Håret mitt vokser fort

3 kommentarer:

  1. Du er bare så tøff, sterk og vakker, med eller uten hår...Sant, vennen ♥ Jeg gleder meg med deg! Til sommeren med ☼☼☼
    Tiden har gått fort, jeg har jo fulgt deg.
    St. Hans, Anne Cecilie! Det blir herlige tider.

    God klem

    SvarSlett
  2. Hei
    Det var et fint innlegg. Forstår alle dine tanker. Selv om jeg hadde brystkreft light (ferdig med stråling ifjor vår) er tankene de samme som dine på mange områder.
    Takk for denne fine bloggen. To år før jeg fikk brystkreft hadde jeg en enorm betennelse i kroppen, en abcess. Den ble opr vekk på sykehus og jeg hadde 39 i feber i tre dager. Det har jeg tenkt mye på...men kanskje får man aldri noe svar. Legen min sa: ingen har noen garantier, dette er livets uflaks. Ikke livsstilsbetinget. Jeg fortalte om min redsel for å få det igjen. Sjansen for at det skal skje deg noe helt annet er eg. mye større sa han. Prognosene ytterts gode. Likte ordet ytterst. Nå må du arbeide med å bli frisk i hodet også sa han. Det gjør jeg ennå. Klem

    SvarSlett
  3. Takk for hyggelige hilsner. Jeg har også hatt flere alvorlige infeksjoner de siste årene, blant annet etter en fødsel. Tenker at her burde det forskes mer...
    Og ja for å bli en kreftoverlever med godt liv, tror jeg det er viktig å tenke positivt, ikke la frykt lamme deg.

    SvarSlett