søndag 6. mai 2012

1 år i dag: Fra blogg om bokdrøm til kreftblogg



I dag mandag 7. mai er det akkurat et år siden jeg skrev de første linjene her på bloggen. I løpet av den tiden har  På direkten ( paadirekten.blogspot.com.) fått over 55.000 klikk.

Det begynte som en enkel bokblogg. Jeg ville dele erfaringer med venner og kolleger om det å lykkes med å komme ut med bok.
Det første innlegget datert lørdag 7. mai 2011 kalte jeg:  " Bokblogg , min dagbok om veien frem til roman."

Noen måneder før var manuset "På direkten" antatt hos Aschehoug. Jeg hadde realisert drømmen om å få utgitt en kriminalroman. Jeg var sprudlende, hoppende lykkelig. To og et halvt års ensomt arbeid ved siden av full jobb og tre barn var ikke forgjeves!!


Etterhvert ble det kjent  på jobb og i omgangskrets at jeg hadde lyktes med bokdrømmen.
 Ofte fikk jeg spørsmål om hvordan det hadde vært å skrive bok, hvordan jeg fikk tid til skriving, hvordan ideene kom, hvordan skape troverdige personer , hvordan jeg gjorde research og så videre.
Først kladdet jeg ned noen tips på et dokument jeg skulle sende til noen interesserte
Men så: bestemte  jegmeg for å dele mine erfaringer med flere.
 Skrive blogg. Den måtte hete På direkten selvsagt.
På bloggen fortalte jeg om små og store gleder og bekymringer underveis i skrivingen, delte skriveråd, episoder fra researchen,  tanker før lanseringen, om de første avisintervjuene,om bokomslag, om korrektur og grugleding, om lansering og frykt for anmeldelser..

Etterhvert  så  jeg at jeg kunne bruke bloggen for å skape interesse for boken min og for mitt videre forfatterskap.
Et fem måneder gikk.

Min redaktør Mia Bull-Gundersen gjennomfører det første bokbadet med meg 11.oktober.




 Boken ble lansert 11. oktober 2011, jeg svevde på en lykkebølge, var aktiv på bokbad, løp rundt til bokhandlere for å selge meg og boken min, fikk masse hyggelige presseoppslag og positive anmeldelser.




Bloggen fikk mange trofaste lesere. Folk som var nysgjerrige

Det mest leste innlegget var "Slik er det å debutere." Her la jeg ut mine sprudlende inntrykk fra lanseringsfesten og masse bilder av gjestene og av meg selv, alltid smilende.
Ingen bekymring i livet.Heldige jeg.

Tre uker gikk. Jeg oppdaget svulsten i brystet. Fikk kreftdiagnose.
Triste, ulykkelige meg.

Bokdebuten var ikke viktig lenger. Fokuset var å vinne over kreften.
 Jeg vurderte å legge ned hele bloggen. Den virket totalt meningsløs. Jeg fortalte familie, gode venner, , sjefen i NRK og nære kolleger om kreften. Noen flere dager gikk.

Jeg måtte fortelle flere om kreften. Til jobben i NRK sendte jeg mail til kolleger i Dagsrevyen, utenriks,øko og NRK.no om min kreftdiagnose. Så sendte jeg  mail til mange venner. Orket ikke fortelle alle den samme historien, møte folks sjokk, se frykten i andres øyne. Jeg brukte det skrevne ord for å fortelle folk om situasjonen min. Fant ut at jeg på den måten oppnådde flere ting: Jeg skjermet meg selv for folks reaksjoner, og jeg sparte tid og krefter. Slapp å fortelle samme historien om igjen og om igjen.
Bloggen levde i mellomtiden sitt  meningsløse liv  hvor jeg fortsatt skrev innlegg om boklanseringen, om intervjuer med meg i media, om bokbad. Jeg fortsatte bloggingen, men følte at alt jeg skrev var halvveis, kunstig, uten engasjement.
Noen uker gikk. Da datoen for operasjon var satt, funderte jeg. Spurte mannen min til råds. Han var enig med meg. Jeg kunne skrive om kreften på bloggen. Så slapp jeg å bekymre meg for om jeg hadde fortalt alle om diagnosen.
Slik ble fra Himmel til helvete. til.
Bloggen begynte slik:

 "Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd."
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen."

Og så fortsatte jeg med å fortelle om da jeg fikk diagnosen.

"Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han. 
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine. 
Kreft!
Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min.
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen."
Sitat slutt.

Klikktallene på bloggen eksploderte.  Mailboksen min ble full, SMS-er tikket inn, telefonen ringte uten stopp. Blomsterhav på døren.
Journalister ringte. Dagbladet lagde story på meg hvor de brukte tittelen fra bloggen.
Fra himmel til helvete.


Min sykdom og skjebne var  ute i det offentlige rom.

Hadde vel ikke tenkt å skrive så mye mer. Ihvertfall ikke ofte. Men responsen fortsatte. Ikke så mye direkte her på bloggen. Men på Facebook og Twitter hvor jeg legger ut lenke til bloggen, og på mail. Det var inspirerende.
Siden fulgte operasjon 1. desember.

Få dager etter operasjonen var jeg klar for bokarrangement.



Etter nyttår startet maraton-løpet med cellegift.

Jeg  har fortsatt å dele mine erfaringer som kreftpasient. Har skrevet om operasjonen, om å vente på resultater, om  usikkerhet og ventetid, om den helt forferdelige cellegiftkuren, om kosthold, om møter med helsevesenet, om NAV, om  hvordan jeg isbader på søndager, om smått og stort i livet til en som skal bli kreftoverlever.

 Mange venner og kolleger holder seg på den måten orientert om behandlingen min. Om helsa mi.
 Jeg slipper å snakke om kreften hver gang jeg møter folk. Lesere av bloggen vet det  jeg vil de kan få vite. Det er masse jeg ikke skriver om her. Kanskje jeg deler dette når alt er over, kanskje ikke. Ting som nå blir for privat og vondt.
Men det viktige er: Med bloggen  eier jeg informasjonen om meg selv, jeg  slipper rykter og spekulasjoner.
Det er en vanskelig balanse. Jeg prøver å være åpen, uten å være for privat. Jeg prøver å avmystifisere kreften.
Senest i helgen skrev avisene med fete overskrift om kreftdød i forbindelse med kreftsykdommen. Jeg merker jeg blir like irritert hver gang.
Kreft er en alvorlig sykdom, men de fleste overlever kreft nå.
Med blogging og åpenhet ønsker jeg å vise at  kreft ikke er ensbetydende med lange sykehusopphold og død. At det ikke bare er kvalmetokter, smerter og slappe dager på sofaen.



Leve som normalt:  Normalt for meg er å bade i sjøen selv om gradestokken  viser  minus


 At det går an å leve nesten normal  med kreftbehandling.  Være glad, være mamma, være journalist og forfatter. Fortsette å isbade, gå på ski, løpe, være med på venneturer, gå på fest, på cafe, reise,skrive, delta på bokarrangement. Være lykkelig, være forfengelig, være litt mer ettertenksom, være sliten,  frustrert, av og til litt ulykkelig.
Være menneske.
Utleverende vil kanskje noen kalle bloggen min. Men jeg prøver å balansere. Det er svært mye jeg ikke forteller om tanker, om behandling og undersøkelser.
 Gi såpass at de med kreft kjenner seg igjen, og gi såpass at de som ikke har filla peiling ,skal forstå litt av  den beinharde behandlingen .
Jeg er under en tøff behandling, men jeg gjemmer meg ikke for det.
Jeg får cellegift, mister hår og bryn, blir sliten, men pynter meg og sminker meg, trener og er sosial og er stort sett glad og på farten.

Etterhvert har bloggen  fått nye lesere. Folk som ikke kjente meg fra før. Andre kvinner med brystkreft leser bloggen min, det gjør menn og pårørende også. Til stadighet får jeg hyggelige meldinger fra lesere som forteller at bloggen min hjelper dem.

I blant er det back to basic, av og til  skriver jeg rene bokinnlegg her også..
Men jeg ser at klikkene blir høyest de gangene jeg skriver om kreften. De gangene jeg skriver nært og personlig.

Hva jeg skal gjøre med bloggen når behandlingen er ferdig, vet jeg ennå ikke.  Men tror kanskje ikke det er liv laga for På direkten da.
På direkten er her og nå.
Snart et tilbakelagt kapittel.
Snart er jeg  lykkelig kreftoverlever, og mye klokere enn jeg var i høst.
Blogge vil jeg fortsette med, tror jeg. Som forfatter er det en flott måte å kommunisere med sine lesere på, og en fin måte å bli kjent med nye lesere også.
For flere bøker blir det!
Skal jeg fortsette med blogging, må jeg etablere en ny blogg.
Hva bør den hete? Har dere forslag til meg?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar