Her er mine påskebøker, - og så er jeg ute i pocket!

I morgen reiser jeg til Sørlandet, med datter, to katter og bikkja. Gutta kommer etter en gang i løpet av uken.
Påskeferie!
Gleder meg! Til båtturer, til bading i sjøen hver morgen, til sykkelturer, løpeturer i skogen, til middager med venner og til å lese masse, masse bøker!

Med i bilen har jeg en haug med bøker, sikkert alt for mange!
Men det er så mye jeg har lyst til å lese.
Heldigvis er datteren min en skikkelig bokorm også . Ned i bilen skal vi selvsagt høre lydbok. Hun er begeistret for Cecilie Samartine, og nå hører vi på La Perigrina som vi sammen har lyttet til på vei til treninger og bandøvelser den siste tiden. Litt for søtt for meg egentlig, men det er veldig kos å ha slike lytteropplevelser sammen med barna.


Ned i bagen til Sørlandet blir det mye krim, men jeg har også med meg Merte Lindstrøms siste. Som hun fikk nordisk råds litteraturpris for. Den har lenge stått på "den må jeg lese"-listen, men nå skal jeg gjøre det!

Ellers har jeg med meg Merete Junkers Pumasommer. Likte hennes første bok, den andre har jeg ikke lest.
Vinterstengt er også med av Jørn Lier Horst. Har lest mange av hans bøker,og denne fikk strålende kritikker og Bokhandler-prisen, så da må den jo være god!
Ildmannnen av Torkil Damhaug. Har lest alt av ham og elsker bøkene hans. Det er psykolgisk krim av høy klasse. Denne fikk han Rivertonprisen for også.
Islandsk krim er også med: Yrsa Sigurdadottir.
Samt svensk: Mari Jungerstedts debut, Den du ikke ser.
Jeg kjøpte også pocketen til Unni Lindells siste:Sukkerdøden. Har lest alt det andre hun har skrevet. Vi har jo samme redaktør i Aschehoug... og vi møtte senest denne uken her til fotografering til Budstikka-story om påskekrim.


Cecilie Engers Kammerpiken er også med. Det er ikke krim, men handler om dronning Mauds kammerpike som levde på slottet i Oslo langt ut på 1990-tallet. Cecilie er en gammel kollega fra Dagens Næringsliv. Hun skriver godt, har et nydelig språk og jeg har lest alle hennes bøker.
Robert Wilsons siste pakkes ned. Den du ikke ser. Boken er allerede påbegynt. Hans første bøker "Et lite drap i Lisboa" og "Den blinde mannen i Sevilla" er noe av det beste innen krim jeg har lest. Men flere av bøkene som har etterfulgt har ikke vært så bra,synes jeg. Er derfor spent på om Wilsom leverer denne gangen. Så langt er jeg egentlig skuffet.
Jeg legger ofte bort bøker. Fenger de ikke etter 15-30 sider, gir jeg egentlig opp.



Og selvsagt er min egen På direkten med!. Jeg fikk det første eksemplaret i pocket i dag.

Bestilte det på Bokkilden nettopp, ville sjekke hvor fort boken kom. Dessverre kom pocket for sent til å få med seg påskesalget, men mange bokhandlere skal ha fått den på disk i dag.

På Sandvikas Nye Norli snudde de seg rundt i går da de oppdaget at jeg kom i pocket.
Butikksjefen bestilte 50 eksemplarer og fikk den sendt ut med bud. Bøkene er godt frontet i butikken. I morgen kommer det en reportasje på meg og andre lokale krimforfattere i Budstikka. Får håpe at det også hjelper litt på salget!

Forlaget sender meg en eske med gratiseksemplarer av pocketutgaven. Et "frynsegode" til en skarve, ukjent krimforfatter. Jeg benytter sjansen ofte til å gi boken min bort i "vertinne-gave" når vi er invitert bort. Påsken blir helt sikkert sosial. Vi har mange venner i området, både venner hjemmefra og nye venner som vi har fått nede i Holmesund.

Men først og fremst skal påsken brukes til å¨være sammen med barna. Og er jeg riktig heldig får jeg ro om morgener til å fortsette på bok nummer to om Christina Fiori Mørk.


På slutten av påsken viser det seg sikkert at jeg tok med for mange bøker. Det er som når jeg reiser på ferier. Alt for mye klær er med! Men bøkene løper ikke fra meg, Jeg har en lang sommer i vente!
God krimpåske!

Bokbad med cellegift gikk bra!!

Ingen skandaler på mitt første bokarrangement med cellegift innabords.
Jeg ble verken sliten, svett under parykken eller besvimte.
Den eneste skandalen sto NSB for. Togstans førte til at forfatter-kollega Merete Junker aldri kom seg oppover til Lillehammer, slik planen var.
Men jo, cellegiften førte til et avbrekk i bokbadet,uten at det ble den mega-skandalen av den grunn.
Mer om det senere!

Det var herlig å komme til Mjøsbyen. Jeg har røtter i Gudbrandsdalen og har vært der mye i oppveksten fordi en onkel var overlege på sykehuset der, og vi stoppet ofte på vei til hytta i Ringebu. Som ung var jeg ofte i Lillehammer på fest og som voksen faktisk mange ganger også gjennom jobben.

Men i går var det bokarrangement på den trivelige bokhandelen Gravdahl som gjaldt.

NSBs skyld altså at tre ble til to. Kurt Hansen og jeg måtte kjøre showet for kriminteresserte lillehamringer.


Det var ikke akkurat stappfullt i lokalet hos Gravdahl, men det var omtrent dobbelt så mange som Hans Olav Lahlum hadde tidligere i våres.
Og de som kom var åpenbart interesserte.
Kurt Hansen og jeg fikk spørsmål, gode og relevante spørsmål av publikummere. Som for eksempel hvordan vi finner på navn. Hvordan vi jobber. Om vi har hele storyen klar før vi skriver.

Både Kurt og jeg tegnet og forklarte.



Jeg leste fra starten av boken der programleder Maria Bergstrøm dør under sending, på direkten!, fortalte litt om at jeg ønsket å vise hva som skjer med journalister og en mediebedrift når de får pressens søkelys på seg.

Så fulgte et par creepy scener og jeg fortalte om hovedpersonen Christina Fiori Mørk litt kompliserte personlighet, om sleipe finansfyrer, kolleger med spisse albuer og om Munchmysteriet i boken. Og selvsagt litt erotikk og kjærlighet og. Leste fra et avsnitt hvor min krimheltinne møter en mann hun kjenner en intens og spontan tiltrekning til. Love & crime!



Christine hos Gravdahl steppet inn og leste fra Junkers Pumasommer og skrøt av den.
Jeg kjøpte boken hennes etterpå, og det så jeg at flere andre også gjorde.

Jeg trives med å være ute i felten, å være på slike bokarrangementer.

Det er inspirerende å treffe lesere. Selv om ikke kassaapparatet gikk varmt, så tenker jeg at vi forfattere legger et grunnlag når vi er slik ute på bokarrangementer.
Både hos lesere,som får et inntrykk av oss forfattere bak bøkene og ikke minst bokhandlerne som ofte leser boken før vi kommer og som kanskje vil anbefale den med større glød overfor kunder.

Det kom noen kjentfolk,som det faktisk alltid gjør når jeg er ute på bokarrangementer.Denne gang en tremenning fra Ringebu-slekten min og en Facebook-venn.Men ingen kolleger fra NRKs distriktskontor på Lillehammer. Det syntes jeg var litt rart,særlig siden alle forfattere som krimkvelden dreiet seg om har bakgrunn i presseyrket og både Junkers og min også har handling fra mediemiljø.

På et slikt bokarrangement leser vi og forteller om bøkene våre. Noen ganger er det noen som intervjuer oss, men ikke i går kveld.

Underveis mens jeg leste ble jeg rammet av akutt tørste.
Jeg måtte ta en pause. Cellegiften gjør meg tørst,og jeg MÅTTE ha vann promte mens jeg satt der i stolen.
Mens Gravdahls Christine hentet vann til meg fortalte jeg kort at jeg var under kreftbehandling.

Ingen ble sjokkert, men de ble nok overrasket.

Før på dagen var boken min På direkten med i God morgen Norge da Dagbladets krimanmelder blant annet presenterte denne påskens "Må lese"-bøker. Jeg er glad for all medieeksponering jeg kan få!

Med Lillehammer-turen ble det en lang dag, var ikke hjemme før midnatt. Og herlig er det å oppleve at jeg slett ikke er sliten i dag.
Et nesten mitt gamle jeg.

I dag har jeg skrevet på bok nummer to og vært på lang-lang tur i skogen.

Og i ettermiddag da jeg kom tilbake fra hvitveisen og fuglekvitteret i skogen, fikk jeg denne meldingen fra en av tilhørerne på Lillehammer. Jeg må dele den, fordi den var så rørende!

"Vakre A C. Jeg bøyer meg i stjernestøvet som var drysset over deg i går. Tusen, tusen takk for at du gjorde kvelden eventyrlig dyrebar. For en deilig energi du har over deg - og utstråler. Det var så morsomt å høre deg lese og takk for signering i en av mine yndlingsbøker - På direkten. Ønsker deg en fantastisk fin påske."

Ønsker dere også en fin påske. Kanskje vil noen av dere lese boken min. Den er på vei ut til bokhandlerne i pocket nå,og kan bestilles på nettbokhandlere også.

- Første bokbad på cellegift, på direkten!

Det er snart påske. Høysesong for krim.
I morgen onsdag er jeg invitert til Gravdahl på Lillehammer sammen med forfatterkolleger Kurt Hanssen og Merethe Junker.
Tema er påskekrim og vi skal alle snakke om bøken våre.
Jeg om "På direkten" og min krimheltinne Christina Fiori Mørk, Kurt om "Nattegjest" og Merethe om "Pumasommer."



I ettermiddag satte jeg meg ut på glassverandaen og bladde gjennom boken min og merket meg de avsnittene jeg skal lese. Litt action, litt spenning, litt erotikk, litt Christinas traumer. Jeg har ihvertfall nok til mine tilmålte 20 minutter.

Det er ikke fritt for at jeg er litt spent. Det er første gang jeg er ute og snakker bok siden jeg ble cellegiftpasient.
Jeg hadde mange seanser før jul som nyoperert.Det var heavy det og. Bare to dager etter operasjonen var jeg på boksignering i Asker og fem dager etter på bokarrangement på Gravdahl på Hamar. Den gang slet jeg bare med et vondt operasjonssår og frykt for fremtiden.

Nå er kroppen min litt mer kjørt. Blir det varmt under parykken? Vil jeg greie å gjennomføre showet uten å få en plutselig tretthetsbølge over meg?
Håper det. Men i dag tenker jeg på om jeg bør fortelle tilhørerne om situasjonen min, i fall det skjer noe. Kanskje gjør jeg det, kanskje ikke.
Uansett har jeg fått lov til å være førstemann ut. Best for meg nå.

For dere som lurer. Jeg er i god form igjen, men det er ingen gratistur dette. Og jeg har litt dårlig samvittighet til alle de kreftpasienter og pårørende som følger bloggen min. Forrige blogg var litt heavy. Det var en situasjonsrapport etter siste FEC-kur.
Nå er plagene borte, kvalmen forduftet, den oppblåste kroppen i ferd med å innta normalposisjon, vekten likeså. Men ja, det var tøft.

Jeg tenker likevel så: Det er litt som å føde barn. Det gjør sabla, jævlig vondt mens det står på, men etterpå er smertene glemt! Da er man i paradis.

Nå nyter jeg våren , nyter solen, nyter å gå barføtt i gresset, nyter at folk ikke kan se på meg hva jeg er gjennom. Nyter å være service-mamma. Var på lang tur langs sjøen i dag og sammen med en annen brystkreftpasient,som ligger i startgropen for behandling.

Og stor var gleden min i dag da jeg oppdaget at det går helt fint å kjøre min gamle cabriolet med taket nede uten å ta skjerf rundt parykken. Kjøpehåret sitter fast!
Hurra for enkle hverdagsgleder. Jeg suger dem til meg alle som en.

Men før dette, før solen varmet opp dagen, møtte jeg opp på Tjersnrud til felles fotografering med ti andre krimforfattere fra Asker og Bærum.

Budstikka skal lage en større reportasje på påskekrim til lørdag. 11 stykk forfattere i alt altså. Og jeg må med skam meddele at jeg bare har hørt om og lest tre andre av dem:Nemlig Trude Teige, Unni Lindell og Kurt Hanssen. Alle de andre er blanke forfatternavn for meg. Og ikke rart. Det er vanskelig å nå gjennom lydmuren. I år kommer det ut 60 kriminalromamer i Norge! 60!

Ikke rart det er få som selger som hakka møkk.

Jeg er takknemlig for at Gravdahl og andre vil ha meg på besøk. Jeg har hatt kontakt med Gravdahl siden jeg var der før jul om et nytt besøk. Føler meg priviligert.
Jeg har satt inn et støt igjen og vil dra på flere bokarrangementer nå i våres. Alle besøkene er intitert av meg etter direkte kontakt med bibliotek eller bokhandlere. Det nytter ikke å stå med lua i handa, som man sier i Gudbrandsdalen, som forfatter. All egeninnsats teller.

Håper riktig mange kommer til Gravdahl på Lillehammer onsdag kveld klokken 18. Hører dere gudbrandsdøler! Det er også en ekte ringbygding med i kriminalboken min. Polititbetjent Olav Dynje, Christinas kollega og hemmelige beundrer er fra en fjellgård i Venabygd. Han snakker kav døl, ja, kanskje litt avslepen, tygger sigar, drømmer om en skuespillerkarriere og er blitt håpløs urban.
Det kan hende noen fra Ringebu er min inspirasjonskilde.

Tilbake til livet etter cellegift

Dette er en blogg for de mer interesserte....De som bryr seg og lurer på hvorfor jeg har vært litt taus de siste dagene.


Kvalmen er årsaken.
Jeg sier bare:Kvalme, gå din vei!!

Selv om det ikke synes så godt på dette uskarpe bildet tatt lørdag morgen i Oslofjorden, har denne cellegiftrunden vært fæl. Og jeg har vært dårligere mye lengre.
Kvalmere, mer svimmel, mer smerter i hode og kropp.
Uutholdelige smerter, egentlig.
Smaken av cellegiften har liksom etset seg fast til munnen,halsen, magen. Som en blanding av eddik og eksos. En forferdelig uforglemmelig smak.
Det er ingen bønn, hvert sekund blir jeg gjennom smaken minnet om at jeg er kraftig forgiftet.
Gleder meg til at smaken forsvinner en dag til uken.

De tre første dagene etter denne kuren sov jeg, gikk noen turer og sov igjen.
Bare avbrutt av en utmattende tur til sykehus og lege for å få sprøyten som øker verdiene på de hvite blodlegemene.
Denne sprøyten som sykepleieren holder på bildet skal sørge for at benmargen min lager nok hvite blodlegemer at jeg tåler cellegiften. Sprøytens innhold, Neulasta, gir meg noen ganske merkbare smerter noen dager.

Vekten økte med fire kilo umiddelbart, fra et døgn til et annet. Kortisonet i arsenalet av kvalmereduserende piller pluss middelet i denne sprøyten binder vann i kroppen.
Bekymrer meg ikke, vet det forsvinner, men det er likevel underlig å se hvordan ansikt og mage, alt, blåses opp noen dager. Likevel tenker jeg litt på alt dette som kroppen min stappes full av nå. Hva er langtidseffekten? Vel blir jeg fri for kreft, men fører alle disse medisinene og ikke minst cellegiften til skader og bivirkninger senere i livet?

Vet at det ikke hadde vært mulig å overleve cellegiften uten disse pillene mot kvalmen.
Heldigvis hjelper søvn. Jeg sover meg bort fra ubehaget.

Fra fredag til lørdag sov jeg 16 timer sammenhengende.
Lørdag morgen våknet jeg til strålende solskinn og husket avtalen med badeenglene. Gjengen jeg har isbadet med hver søndag siden senhøst og gjennom vinter.
Orket jeg denne uken?
Var fortsatt slapp, mørbanket, svimmel.
Lett å si nei.
Men jeg tvang meg selv opp av sengen.

Mann og barn mente jeg var litt gal da jeg pakket ned håndkle, badedrakt og ullsokker,- klar for isbading.

Fra komatilstand til bading i sjøen i mars!

Litt svimmel og omtåket vasset jeg ut i den kalde sjøen. Som alltid når vi isbader, med ullsokker på føttene.
Det var 3 grader i sjøen og syv grader i luften. Is-slusjen lå fremdeles rundt oss og det var en så utrolig vakker morgen.
Til å bli glad, begeistret, forelsket i livet.
Ikke så vondt å bade som i vinter.
Deilig. Nesten ikke kaldt å komme opp av vannet.
Energikick!

Det var herlig igjen å kjenne at jeg levde etter min verste cellegiftrunde til nå.
En time eller så var alt ubehaget borte.
Før det kom tilbake som en boomerang.

Jeg måtte hvile lørdag ettermiddag.

En venn sa til meg nå i helgen."Hadde jeg fått slik kreftbehandling som deg, ville jeg tatt konsekvensen av det, og vært mest mulig hjemme."

Da vet jeg at jeg hadde blitt deppa.

Jeg ønsker fortsatt å få med meg mest mulig.
Men det betyr at jeg kanskje, jo helt sikkert overdriver, at jeg prøver og feiler.
PÅ lørdag kveld måtte jeg melde pass. Vi var i bursta-selskap til en venn, i Aschehoug-villaen faktisk, som jeg kjenner fra forlagsfester.
Men under middagen måtte jeg kaste inn håndkle. Med over 100 mennesker i høy feststemning, ble det for mye bråk for mitt plagede hode.Jeg dro midt under middagen, mens mannen min ble.
Ikke hyggelig å bryte opp, men jeg vet verten og burstabarnet satt pris på at jeg kom.

Jeg prøver mer enn jeg fikser.
Uken blir travel, og må kanskje spare kreftene.
Jeg skal på bokarrangement på Lillehammer, jeg skal intervjues av en avis om påskekrim, jeg skal være mamma, prøve å skrive litt, trene og bli sterk igjen. I morgen skal jeg til tannlegen også, vil ikke at cellegiften skal gi meg tanntrøbbel.
Kvalme gå din vei!

Ferdig med FEC! Tøffeste runde til nå

Hurra jeg er ferdig med den fæle FEC-en.
Alle prøvene var perfekte, av blodverdier, lever, nyrer,proteiner og alt annet som blir påvirket av giften.
"Du har verdier som en helt frisk kvinne. Og du er jo frisk. Det er bare behandlingen som får deg til å føle deg dårlig," sa kreftlegen min som for anledningen var snauklipt på håret.
Kanskje i solidaritet med oss pasienter.

Dermed ble FEC-kuren mikset ferdig til meg, mens jeg ventet på behandlingsrom 826. Blodårene mine ble varmet opp for å bli forberedt på å motta cellegiften. Jeg hadde med bok som vanlig, men hadde ikke ro til å lese.
Grudde meg.
OG denne siste runden var tøffere enn de andre, med unntak av den første cellegiftkuren.
På bildet over er jeg akkurat ferdig med cellegiften. Jeg er blek, groggy og sliten, og ringene under øynene er dypere enn vanlig.
Viser dere noe som ikke akkurat er glansbilde. Ikke mye turbo over denne kvinnen her.
Bildet avslører hvor fort cellegiften preger kroppen,ansiktet, uttrykket.Cellegiften og kortisonen i kvalmereduserende medikamenter får meg til å hovne opp rundt øynene. Hater det, men vet at om et par dager er hevelsen borte.
Det er detaljer og overfladiske bekymringer selvsagt, men liker ikke forandringer som får meg til å se syk ut.
Som legen min sier"Det foregår en voldsom kamp inne i kroppen din nå. Selv om du fikser dette bra, er det en stor belasting både for kroppen og hodet. Du er prosjektleder i ditt livs viktigste jobb."
Ja, jeg ser også på det som en jobb. Spiser sunt,trener, er mye ute i solen, skriver på ny bok, er sammen med familie og venner.
Stort sett har jeg supre dager, som her et par dager før kuren.

Men til helgen er jeg klar for et sosialt liv igjen! Og klar for å være mer ressursmamma enn jeg er disse dager etter kuren.

Kvalmebølgene kom straks denne gangen, karusellrundene var hurtigere og raskere.
Likevel måtte jeg på apoteket for å kjøpe kvalmemediner og hente sprøyte som skal øke de hvite blodlegemene mine. Mer om det senere i bloggen.
Jeg gikk til sykehuset, men ble kjørt hjem igjen. Fire timer tok det, med alt. Fra å være i knallform om morgenen til å føle meg relativt elendig klokken 13.
Innenfor døren hjemme gikk jeg rett i dørken, det vil si i sengen, og sov stort sett resten av dagen.
Orket ikke noe, annet enn vann, surmelk med bringebær og blåbær som eldstemann serverte meg på sengen. Til kvelds suppe.
Hadde mer vondt i kroppen, overalt denne gangen.Vondt, vondt. Kroppen har trolig ikke så mye å gå på..
Trøsten er at det er verst de første dagene.

Og det var mentalt tøft å få kuren.
Jeg visste hva som kom.
FEC er ingen drøm.
Cellegiften som er regnet for å være noe av det tøffeste man som kreftpasient kan få. Bare de med lungekreft får tilsvarende belastende cellegift, er jeg blitt fortalt.
FEC er en coctail av tre cellegifter. Det er den røde som er spesielt giftig. Hvis den havner utenfor blodårene, på vevet eller huden,får man store skader, hudtransplantasjoner og annet må til. Derfor sitter en sykepleier og passer på når jeg får giften.
Ikke rart blodårene mine i armen er vonde og harde.De er litt av en omgang blodårene får seg.

Sorry, lesere av bloggen som har brystkreft og som er i ferd med å få samme behandling. FEC-en er vond, tøff, men samtidig er det håndterlig.
Noen dager er beinharde, rett etter kuren, men flesteparten av dagene er flotte. Normale hvis du tar bort stresset du vanligvis har, og unner deg pauser, turer og det du hygger deg mest med.
Mye handler om hvordan du tar det. Det hjelper å være glad, lykkelig over at du er i de beste hender.Det hjelper å være glad i livet, være glad for alle som bryr seg, være glad for at det snart går mot sommer.
Det som har holdt mitt mot oppe når det har rast som verst, er at jeg har tenkt at cellegiften er min livbøye. Den skal forhindre at jeg får kreft igjen senere i livet, den skal finne eventuelle lumske kreftceller som skulle gjemme seg et annet sted i kroppen
Norge er kommet langt innen brystkreft. Overlevelsesprosenten er på hele 90 prosent. Behandlingen varierer fra kvinne til kvinne, avhengig av type brystkreft, alder, spredning, aggressivitet og så videre.
Behandlingen jeg får er skreddersydd meg.
Jeg har vært dobbelt heldig.Nei , tredobbelt Har ikke spredning, ikke en gang til lymfekjertlene, og jeg fikk beholde brystet. Kreften min er mer aggressiv enn de først trodde, men derfor får jeg behandling deretter. Jeg er kreftfri nå, og skal forbli det!
Jeg har tålt behandlingen bra, tross alt. Jeg hører om kvinner som tåler cellegiften så dårlig, får infeksjoner og blir lagt å isolat.

Mine stevnemøter med FEC har vært rene kosestunder i forhold.

Fremdeles har jeg hår igjen på hodet, og fremdeles har jeg vipper og øyenbryn intakt. Overfladisk glede, selvsagt, men jeg er lykkelig over at det ikke er gått med. Nå mener legen min at det ikke forsvinner!
Tror jeg drar til frisøren min og kutter av hårrestene nart. Så det nye håret ikke får konkurranse fra det triste, døde cellegifthåret.
I dag må jeg til fastlegen min. Og må bringe med meg den kostbare Neulasta-sprøyten som jeg selv hentet på apoteket i går.Den koster 11.000 kroner, siden ikke sykehuset betaler for sprøyten vil de heller ikke sette den. Det er Helfo/NAV som betaler etter en søknad fra meg. Høl i hodet, synes jeg.Sykehuset mener det er livsnødvendig at jeg får sprøyten for at jeg skal øke verdiene på de hvite blodlegemene, slik at jeg ikke blir syk og at jeg tåler resten av behandlingen. Forstår ikke da at det behandlende sykehus ikke kan gi meg sprøyten. De skylder på NAV, sier at NAV nekter sykehuset å sette sprøyten, fordi sykehuset ikke betaler for den. I stedet må jeg kjøre til fastlegen min, sette meg på et overfylt venteværelse med masse syke mennesker som kan være en farlig smittekilde for meg. En unødvendig belastning dagen etter cellegift (sprøyten må settes da).
Forstå systemet de som vil. Rare regler, som ihvertfall ikke setter pasienten i fokus!

Jeg har vært på en kort, halvtimes tur i vårsolen i dag, fant blåveis og hestehov langs veien. Er svimmel, men det går greit.Likevel overdriver jeg ikke turen første dagen etter kur. Kan heller ta en tur senere i ettermiddag. Viktig for meg å presse meg litt. Dessuten gjør jeg yoga hjemme.

Neste gang skal jeg over på ny kur. En som tar de mer hurtigdelende kreftcellene som fantes i svulsten min. Dette er en ny behandling som ikke er blitt standard i Norge,men jeg får den for å helgardere meg og som jeg kanskje hadde flaks ble oppdaget for svulsten ble sendt til Radiumshospitalet.
Selv om den dreper den mer hurtigvoksende kreftcellene er denne cellegiften snillere mot meg.Immunforsvaret blir ikke kjørt i kjelleren blant annet. Håret vil kanskje gradvis gro, men det skyter nok først fart når all cellegiften er over.
Og det herlige er: Jeg får lov til å reise utenlands under denne kuren!!! Men det bør være til steder jeg kjenner, og hvor jeg kan gjøre rede for meg språklig og jeg må ha med meg en legeerklæring som viser hvilken behandling jeg er under, i tilfelle noe skjr.
Jeg sier bare:La France, J`y vais!!

Parykken blåser av!

For første gang har jeg kjørt med åpen bil og parykk. Ja, jeg har noe så "jålete" som en cabriolet. Den er ikke ny og fancy. Saaben har fulgt meg nesten i ti år. Etter at jeg fikk barn nummer tre, kjøpte jeg den.
Syntes jeg fortjente det.
( og jeg vet at jeg burde ha vasket den. Skal gjøre det i dag!)
Venninnene mine mente det var upraktisk. "Ja," svarte jeg, "den er det, men det er vanvittig gøy å kjøre den."
Kjenner at jeg lever når jeg kjører med taket hjem fra jobb når solen skinner. Starter cabriolet-sesongen når gradestokken kryper over 10- 12 grader.
Da jukser jeg med varme i setene, ull på hendene og andre nødvendige steder.

Og bilen er praktisk når jeg henter unger med sykler,eller når jeg kjøper et nytt epletre hos gartneren. Det er bare å ta ned taket, og stappe det ned i baksetet.


Håret har alltid blafret i vinden, når jeg har kjørt den. Det kan det ikke lenger. Er redd for at parykken blåser bort! Det hadde vært pinlig det.Og dyrt!
Surrer derfor skjerf rundt håret og halsen.
Elsker bilen min. Det er faktisk bil nummer to jeg har hatt i hele mitt liv.Forrige var en rød VW boble som mannen min til slutt nektet meg å kjøre, på grunn av dårlig sikkerhet....
Jeg får et nostalgisk forhold til biler. Liker heller ikke at mannen min skifter bil, men det gjør han nok ganske ofte.
Selv vil jeg ikke kvitte meg med Saaben min. Den vil jeg ha til jeg blir gammel dame. For jeg skal bli urgammel kul dame som kjører litt for fort i åpen bil!

En vintersesong er over. Det har gått fort. Mye har jeg fått med meg, men også mye som jeg har gått glipp av på grunn av kreften.
31. oktober frem til nå midt i midt i mars. Og ennå har jeg mye igjen.
mye å tåle, mye å forsake.
Fordelen med vinteren er at jeg kunne gjemme mitt delvis hårløse hode under store luer. Men nå skinner solen og det er for varmt for slike luer.
Parykken luftes på tur. Og jeg smører meg med solfaktor 30 hver dag i ansiktet før jeg går på mine turer eller løper. Eller nå altså når jeg setter meg inn i åpen bil.
Du tåler nemlig dårlig å bli solbrent når du går på cellegift. Du får rett og slett hudforandninger som pigmentflekker. Det vil vi jo ikke ha! Derfor høy solfaktor, for å være på den sikre siden. Vil derfor ikke bli noe særlig brun i år, selv om jeg er mye ute. Men noen fregner har jeg allerede fått på nesen.

Kjenner allerede at vårsolen gjør det varmt under parykken. Så til sommeren tenker jeg at jeg må bruke hodeplagg,hvis ikke håret er grodd til.
Tror ikke mitt ultrakorte hår vil beskytte hodet godt nok mot solstrålene.
Er derfor på jakt etter gode tips om fine stråhatter og lignende.

Jeg er sommerjente, elsker lyset,varmen og utendørslivet om sommeren og våren.
Nå er det på tide å rydde bort svarte og grå klær, frem med mer fargerike sommerkjoler.
Gleder meg!

Jeg møter stadig folk som spør om jeg er sliten.Og ærlig talt, føler meg ikke sliten, eneste er at jeg sover for lite.
Tror jeg har motsatt effekt enn de fleste cellegiftpasienter. Jeg blir ikke mer sliten etterhvert. Jeg var mer utslått første gang. Slik kjennes det ihvertfall, på tross av de lave verdiene på de hvite blodlegemene. Mulig belastningen kjentes så stor mentalt første gang, det mentale presset,usikkerhet og redsel gjorde meg sliten.

Nå tenker jeg at jobben min er å bygge opp krefter i kropp og sinn. Selv om FEC-kuren snart er over, gjenstår det fortsatt cellegift og deretter en pause i sommer, før jeg begynner på 25 runder med stråling.
Tenker at jo mer D-vitaminer jeg får nå, dess flere kilometer jeg går eller løper, dess sterkere er jeg rustet til å komme gjennom dette uten å få alle bivirkningene eller langtidseffektene som jeg har hørt andre har fått.
Dessuten er D-vitaminer verdifulle i kampen mot kreft.

Derfor nyter jeg naturen, spirende liv i skogen, som disse blåveisene NRK-kollega Gunnhild og jeg fant på Kalvøya i går, gleder meg over isen som forsvinner fra fjorden, over fuglekvitter. Alt dette gir meg overskudd.
Jobben min er å bli sterk, forbli sterk, forbli glad.
Jeg er faktisk glad, stort sett hele tiden. Depper ikke over cellegiften, hårtap og alt arbeid som gjenstår. Ja, unntatt dagen jeg får cellegift. Da er jeg ikke høy i hatten.
Mange forteller meg at det ikke er normalt for en kreftpasient å være glad. Flere lurer på om jeg fortrenger at jeg har fått en alvorlig sykdom.
Men nei, jeg har jo all grunn til å være glad. Selv om tunnelen jeg er i kan virke endeløs og mørk, er det bare lyspunkter i enden. Jeg er kreftfri og skal og vil forbli det!
Jeg blir faktisk lykkelig over å fikse denne tøffe runden så bra. Kampen mot kreften har gitt meg det vi kaller mestringsfølelse.
Jeg er for pokker sterkere enn kreftcellene, sterkere enn cellegiften!

Det er så mye å være glad for, så mye å glede seg over, være takknemlig for.
Kreftbehandlingen gir meg også mer tid, mer tid med barna, mer tid med venner og mer tid til å dyrke fritidsinteresser. Tid til å tenke på ny bok også. Skriver litt hver dag. Og skriver om sykdommen og livet mitt i dagboks form.
Nå gleder jeg meg til bokbad i kveld på Rockefeller med blant annet Robert Wilson. Han er fantastisk krimforfatter som blant annet har skrevet "Et lite drap i Lisboa." Noe av det beste innen krim.
Synes det er supert å høre andre forfattere fortelle hvordan de jobber. Gleder meg til å høre Wilson.
Ellers mye annet å glede seg over.
Avtaler flere bokarrangementer for tiden. Både nå før påske på Lillehammer og et par andre steder i Gudbrandsdalen, trolig også her i Bærum og i Asker, til sommeren på Sørlandet og til høsten her i Oslo-området. Det er jeg selv som fikser dette, ikke forlaget, og jeg er kjempetakknemlig for at bokhandlere og bibliotek fremdeles er interessert i debutboken min På direkten.
Jeg har også fått bokinspirator Liv Gade på min side. Hun reiser land og strand rundt holder entusiastiske foredrag for bokinteressert folk . På direkten er med som en av anbefalingene.
Det er jeg stolt og glad for!
Boken er kommet i nytt opplag, og skal også bli paperback, men rik på penger blir jeg ikke.
Men skriving gir meg stor glede.
Nå skal jeg ut på tur med min gamle cab. Deilig å kjenne at det river. Deilig å kjenne at jeg lever!! Det er mye livskvalitet i disse åpne kjøreturene.
Fin fin dag til alle lesere av bloggen.

OG PS: jeg var nok litt tøff i trynet denne dagen. Åtte grader i luften, viste det seg. Kjørte likevel med kalesjen nede, gikk tur selvfølgelig, men dummest kanskje var det å sitte på kafe i ettermiddagssolen. Ble kald, Avsluttet dagen med bokbad og kvelden ble sen. Neste dag også full rulle, før jeg da kollapset litt om kvelden. Pause, sier folk strengt til meg. Ja, pauser og å holde meg varm, må nok til

Håret faller, men snart er det over!

Nå har jeg nesten så lite hår.
Nesten så lite som da jeg var fire måneder gammel på dette bildet. Tatt hos bestemor Cecilie Remen i Ringebu av min grandonkel, fotografen Jørgen Elstad.


Ja, jeg er feig, har ikke lyst til å blottstille meg slik. Vise meg frem slik jeg er under parykken.
Jeg er ikke like tøff som kvinnene i "Pupp til folket"-aksjonen som både viser frem operasjonssår, bare hodebunner og overkropp med manglende bryst. I lørdagens Dagbladet blotter flere av disse kvinnene sine nakne overkropper hvor noe vesentlig mangler.

De venter på å få tilbake kroppen sin.Få brystrekonstruksjon. Ventetiden er utålelig lang og foreløpig er det uvisst om politikerne vil gi dem en tidsgaranti.
Den yngste brystkreftrammede er bare 23 år, hun har en sterk historie å fortelle. Hun var gravid da hun fikk brystkreft og måtte ta abort før cellegiftbehandlingen. Hun håper at hun blir gravid igjen, etter behandlingen.
Jeg var heldigere. Jeg er godt voksen, har fått de barna jeg skal ha. Og jeg har begge bryst i behold. Kroppen min er som før.
Jeg har ikke så mye å skjule for omverden, har bare et plite arr hvor svulsten var, og en snart blank hodeskalle.
Arret har jeg ikke noe problem med, gikk forleden med utringet skjorte da en observant kollega,( mann selvsagt) tittet ned i utringingen min, og sa; "Du har jo begge puppene jo. Da har du vært heldig!"
Arret mitt synes bare såvidt, til sommeren må jeg beskytte det mot solen når jeg går med dype utringninger.

Men håret, altså mitt virkelig hår,er en katastrofe. Mye sitter utrolig nok bomfast fortsatt, og det er jevnt, men tynt fordelt over hele hodet.
Regner med at jeg snart blir like tynn i håret som på babybildene.
Det er ikke like søtt på en voksen kvinne, og jeg innrømmer det glatt: Jeg er forfengelig.Det blir for nakent, brutalt og personlig for meg nå å vise cellegiftens herjinger med kroppen min. Jeg er ikke modig nok til å blottstille meg slik nå.
Barna har sagt det er helt OK. Venninner likeså. Men jeg er ikke klar for det.
Og som en jeg kjenner sa: "Hvorfor skal det prentes inn på netthinnen?"


Penere en halvskallet baby-AC:

Er kanskje mer modig med ord enn med bilder.
Velger å gi dere glansbildet av AC under kreftbehandlingen. Kanskje viser jeg dere en gang bildene av meg småskallet, uten parykk, men tenker at det må bli først når håret vokser igjen.
Da er det ikke lenger så personlig.Fordi det ligger bak meg.


Når jeg har på kjøpehåret, ser ingen at jeg er under kreftbehandling. Det får meg kanskje til å føle meg friskere, piggere enn jeg er. Og ihvertfall penere enn uten. Av og til når jeg møter et flørtende blikk i butikken eller når jeg stopper på rødt lys og merker at mannen i bilen ved siden av glor, tenker jeg: Du skulle bare visst!
Kanskje jeg en dag blir fristet til å dra av meg parykken, bare for å se reaksjonen!

Eldstesønn mener at jeg ligner på Julia Roberts med parykken!
Et vakkert og ikke helt troverdig kompliment til en "halvgammel" kreftpasient av en mamma, kanskje jeg bør sjekke synet hans. Adskillig penere ihvertfall enn mannen min som fleiper med at jeg ligner "Skalle-Per!"
Vil heller være Ronja Røverdatter i samme fortelling!

Men ærlig talt, det er mindre ille enn jeg trodde å miste håret. Det er jo bare for noen måneder.
Likevel skjuler jeg mitt nesten nakne hode for omverden.. Slik sett er jeg altså feig og gjemmer meg bak en maske.


Jeg har hørt at jeg ville føler meg mer tappet for hver cellegiftbehandling. Mer sliten.
Men jeg har det vel ikke slik. I det hele tatt har jeg fått lite bivirkninger annet enn å være kvalm, svimmel og ha vondt i hodet de første dagene etter kuren.
Ellers føler jeg meg full av energi.
Glemmer nesten at jeg er under kreftbehandling.
Lever nesten et helt vanlig liv. Tenker at jeg kanskje hadde hatt energi til å jobbe litt. Men legene vil ikke det. Og selvsagt har de rett. Jeg har energi fordi jeg passer på meg selv, lever livet på lavere gir, er mye ute,trener og tar vare på kroppen min. Jeg lever ikke med prestasjonspress, stadige deadline, krav til gode redaksjonelle vurderinger og god ledelse av andre. Det eneste prestasjonspresset jeg har;er at jeg skal fikse denne behandlingen på "normert tid".
Ingen flere utsettelser.


Jeg har bare en FECkur igjen, om ni dager. Hvis ikke alt håret er falt av til da, barberer jeg bort resten. Etter dette skal jeg få en annen cellegift som ikke er like tøff mot kroppen. For når virkningen av cellegiften er ute av kroppen,vil de første hårstråene poppe ut. Det nye friske håret skal få komme uten å konkurrere med "høyhåret" jeg har nå.
Når FEC-kurene er over, er etappe to gjennomført!! Og jeg kan begynne på ny etappe.
Det gjelder å ta utfordringene med et smil. Og å være tålmodig. Akkurat det er jeg ikke ekspert på....
Men nå kan jeg nyte livet i hele ni dager. Gleder meg til det!

Når venner får kreft

I dag møtte jeg meg selv i døren.
Fikk høre at en god venninnes kjære mann har fått kreft.
Vond klump i magen, tårer i øynene da jeg hørte den dramatiske historien.
Plutselig var jeg den sterke, den friske som lette etter trøstende ord.

De har valgt den motsatte vei enn meg. De har holdt en lav profil og har ikke fortalt alle om sykdommen.
Han har vært alvorlig syk og svevd mellom liv og død etter hasteoperasjonen for flere uker siden.
Min venninne har villet skjerme meg,fordi jeg selv holder på med kreftbehandling.

Omtenksomt av henne, men jeg vil ikke skjermes fra venners liv.
Det var en felles venninne som nevnte det, og jeg ringte selvsagt straks til vår felles venninne.
Jeg fikk så vondt inne i meg fordi jeg ikke visste,at jeg ikke hadde reagert på at jeg ikke har hørt fra venninnen min på flere uker. De bor i utlandet, men vi har regelmessig kontakt for det.
Jeg har flere ganger tenkt at jeg skal ta kontakt med venninnen min i det siste, men så har det kokt bort. Hun er ikke på Facebook eller ivrig på mail og er til vanlig en travel kvinne som reiser mye jorden rundt.
Nå er livet deres satt på vent. Kreften er sjefen i livet hans og hennes.

Vi hadde et par lunsjer i begynnelsen av januar i Frankrike, før min cellegiftkur. Da fortalte hun at han hadde hanglet en stund, men de hadde ingen mistanke om at det lå noe alvorlig bak.


Siden de bor så langt unna, kan jeg ikke besøke dem akkurat nå. Må ihvertfall bli ferdig med den siste FEC-kuren. Jeg kjenner på maktesløsheten, vil så gjerne hjelpe, men vet det ikke går nå.
Han har en mer alvorlig krefttype enn meg, med store vekttap og andre fysiske utfordringer.Min kreftbehandling blir rene solskinnsturen i sammenligning

I dag var jeg plutselig den erfarne som kunne øse ut med kunnskap om kosthold, om cellegift, bivirkninger av cellegift, tips om kvalmestillende midler og om kreftbøker.
Men likevel er jeg ikke erfaren.
Det er første gangen noen rundt meg blir alvorlig syke. Første gang en venn eller noen i familien får en alvorlig diagnose. Selvsagt har jeg mistet besteforeldre og en kjær onkel ( men han døde i en ulykke) men ingen andre, foreldre, svigerforeldre, barn, mann, venner, brødre,svigerinner, nieser eller nevø, alle rundt meg er friske!
Jeg tenker at jeg har vært heldig. Men statistikken sier at 1/3 av oss en gang i livet får kreft. Statistikk er bare en lek med tall, men det betyr likevel at det sikkert ikke er første gangen noen nær meg blir rammet av den lumske sykdommen.
Heldigvis er ikke kreft lenger forbundet med død. Selv folk med stor spredning kan holde sykdommen i sjakk i mange år. På sykehuset forteller de om en pasient som har fått cellegift i 20 sammenhengende år. Kreftforskningen er kommet langt.

Jeg er heldig. Jeg har ikke spredning, har gode prognoser og tåler behandlingen bra.
Jeg blir helt frisk.
Ingen rundt meg er bekymret for meg lenger, tror jeg ihvertfall.
Nyheten om min venns kreft får meg til å tenke tilbake til november da jeg fortalte omverden om min kreft og alle de sterke reaksjonene jeg møtte rundt meg. Folk som kom på døren med triste øyne, folk som lurte på om jeg var redd, om jeg tenkte på døden.
Ingen spør om det lenger.
Jeg møter ikke folk sorg lenger.

Men åpenheten min fører likevel til at mange spør hvordan jeg har det.
Senest i dag spurte blomstermannen i min blomsterforretning i Sandvika hvordan det går med meg da jeg var innom for å kjøpe blomster, noen gamle naboer av mine foreldre likeså. Og svaret er:Jeg har det strålende. Ja, bortsett dagene etter cellegift da. Men ikke en dag har jeg vært deppa, ikke trist.
Jeg er heldig.
Tror det gode humøret mitt også kommer av at jeg får så mye heia-rop fra venner, kolleger og naboer. Jeg løftes opp av folks engasjement.En lukket stil hadde ikke vært noe for meg, men jeg har full respekt for folk som ønsker å skjerme sin sykdom fra omverden.
Det hadde bare ikke gått for meg.

Er tilbake fra Sørlandet. Jeg har masse,masse energi. I dag har jeg vært på møte i Aschehoug om et nytt bokprosjekt, vært innom et par biblioteker og snakket om bokbad med en forfatterkollega.
Har lyst til å bruke litt mer tid på PÅ direkten fremover. Få nytt liv i boken, snart er det jo påske og høysesong for krim.

Og min venn, hvis du leser dette. Tommelen opp. Tunnelen kan virke lang og mørk.Men du vil klare kampen!
Jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for deg

Å kjenne på frykten

Jeg er på Sørlandet, på stedet vårt her ytterst i havgapet mellom Tvedestrand og Arendal. Går på turer, skriver, tenker, lager god mat og tenker mer.
Igår kveld var det mørkt, det ulte i husveggen, regnet pisket mot vindusruten og det satte meg i riktig stemning.
Som jeg sa på chat til en forfatterkollega i dag:Jeg skriver best når jeg er litt redd. Jeg henter følelser i meg selv, forstørrer og dikter vilt.



De beste spenningsscenene ( som jeg har fått en god del ros for av anmeldere) har jeg nettopp skrevet når jeg har vært alene, enten her eller på¨fjellet.Da har jeg latt mørkredsel komme frem fra kroker og kriker, lukket øynene og levd meg inn i Christinas verden.
Så skriver jeg. Så lukker jeg øynene, fantaserer og kjenner på frykten,
Slik funker for meg.

¨Da jeg kom hit ned husket jeg at jeg ikke hadde vært her siden kreftdiagnosen.
Ikke siden bildet over tatt den siste helgen i oktober.
Da var datteren min og jeg her nede. Jeg var invitert på bokbad i Tvedestrand.

Mange kom på cafeen i sentrum, jeg ble bokbadet og leste fra "På direkten."
Solgte noen bøker og.

I Holmesund koste vi oss den helgen, og jeg husker høstværet var nydelig. Siste helg i oktober. Sammen badet datteren min og jeg i sjøen. Hun lille tøffa, stupte ut i, mens jeg vasset ut i det ni-ti grader kalde vannet, før jeg la på svøm.
De gufne isbadescenene i boken har jeg også tenkt ut etter at jeg har badet i kaldt-kaldt vann. Kjent på skrekken på hva den mørke sjøen kan skjule.


Mandagen etter jeg var her sist, på selve Halloweenkvelden, kjente jeg kulen i brystet.
Livet ble snudd opp ned.
Dyp fortvilelse,redsel, usikkerhet og frykt for å dø dominerte ukene som fulgte.
Når jeg nå tenker tilbake på november og desember, forstår jeg ikke at jeg holdt ut.
Forstår ikke nå at jeg var i stand til å dra på jobb, ha boksigneringer, mammafester og være på teater, danseforestillinger og middager med venner mens jeg ennå ikke visste hvor alvorlig kreften var. Om jeg hadde spredning, om, om, alle de mange om-er som surret rundt i hodet mitt de fire ukene før operasjonen og også den første uken etter.
Jeg gråt mye i skjul den tiden.

Det gjør jeg ikke lenger.
For jeg tror ikke lenger at jeg skal dø av dette, midt i livet, dø fra barna mine.
Stoler på legene som sier jeg er kreftfri, som sier jeg har gode prognoser.

Men likevel har jeg fått en annen dybde,et nytt alvor inn i livet mitt. En påminnelse om hvor sårbart alt er.

Og så tenker jeg at det er bra vi ikke vet om alt som livet byr på.

Her på sommerstedet vårt, står krukkene fremdeles ute med visne blomster i. Da jeg var her sist, sto sommerblomstene fortsatt i fargerik blomstring og jeg hadde ikke hjerte til å ta dem inn. Trodde jo jeg skulle komme tilbake her i løpet av november.

På knaggene på soverommet henger sommerkjolene slik jeg brukte dem sist,så sent som i september. Den gang jeg var glad og så forventningsfullt mot den kommende bokhøsten. Rakk aldri å pakke dem ned. Skulle jo snart tilbake.

Hvis jeg hadde visst om kreften som banket i brystet mitt i sommer, ville jeg ikke ha gledet meg til bokhøsten.
Så slik sett var det bra at kreften ble oppdaget først etter at boken var lansert.

Idag snødde det. Sjøen sto på og bølgene slo inn mot bryggen vår. En enslig fiskerbåt ligger sammen med en jolle i sundet her, hos en av de få fastboende i uthavnen Holmesund.

Bikkja og jeg har vært på flere turer i det friske været.Ingen andre har vært å se på veien, langs den frådende sjøen eller i den mørke skogen.
For første gang fikk jeg i dag snø i parykken! Håret blåste inn mot ansiktet. Glemmer nesten at jeg har parykk.
Under sitter det gjenstridige hårstrå. I dusjen i dag, dro jeg i hårtustene, men de sitter bomfast. >De får være der. Håret varmer tross alt, selv om det ikke er noe pent.
Stillheten gjør meg godt. Og det beste er at Christina Fiori Mørk holder meg med selskap. Jeg skriver så tastene på PC-en blir varme. Er sugd inn i den nye historien, endelig!

Må inspirasjonen og innlevelsen vare.

Skrivingen er min frisone. Tenker ikke på kreftbehandlingen og det som gjenstår.
Tenker i stedet på sommeren som venter. På at jeg skal løpe barføtt i gresset her og bade fra svabergene hver dag, uansett vær. Etterpå slår jeg alltid 20 hjul eller mer. Godt for sjel og kropp!
Til sommeren har jeg kort-kort hår og kan kaste parykken. Huset er fullt av sommerhatter jeg kan bruke. Og jeg lar sommerkjolene henge klare til bruk. Ikke vits å pakke dem ned nå.
Sommervarmen er rett rundt hjørnet.

Det er mye å se frem til!

Overlevde denne cellegiften og

Slik er jeg nå!
Ute av cellegifttåken igjen. Nesten ikke mer kvalm. Hodepinen har sluppet taket.
Minus et par kilo. Litt blekere enn vanlig.
Begynner å venne meg til parykken, og har faktisk klippet den litt mer rufsete i luggen, for at det skal være mer meg.
Bortsett fra kvalmen, hodepinen og håravfallet på hodet har jeg heldigvis ikke mange plager. For det er så mange bivirkninger man kan få av cellegift. Jeg har verken tørre øyne eller tørr hals, tørr og flassete hud, ikke dårligere pust, ikke .... nei, kan ikke liste opp alle mulige bivirkningene her.
Uanseett:føler meg nesten som før.
Søvnen er dårligere, men jeg kan ikke klage.
Det eneste jeg kjenner er at jeg blir lettere sliten enn normalt.Prøver å lære meg opp til å ta bittesmå pauser på sofaen.

Etter lang tur i solen i dag, tok jeg på meg mer jobbaktig tøy og hang adgangskortet til NRK rundt halsen.

Dro til det hvite hus på Marienlyst, hentet ny iPhone(endelig online igjen) på det som kalles "hylla" i NRK, fikk mange klemmer og god bedringsønsker fra folket på nyhetsgulvet i Dagsrevyen og NRK.no.
Hadde ikke hjerte til å si at jeg egentlig ikke bør klemme alle....
Fine kolleger...
Er så glad jeg har en jobb som venter. Er så glad for fine kolleger.

Det er opptur å treffe kolleger. De sier jeg ser sunn ut og ikke syk. Ikke så rart. Jeg er jo egentlig ikke syk.
Det er bare cellegiften som får meg til å føle meg elendig noen dager.
Sprøyten som jeg fikk for å øke de hvite blodlegemene var heller ingen gratistur. Fikk smerter i ledd, og hovnet opp i kroppen de første dagene etterpå.
Som dere ser på dette bildet tatt to dager etter cellegift på jobb. (Ja, var innom en kort tur da også.) var ansiktet både hovent og rødt etter behandlingen.

Men nå har både cellegiften og kvalmedisinene sluppet taket. Hevelsen er borte. Rødmen og.
Nå har jeg to fine uker foran meg hvor jeg skal samle overskudd til den siste av FEC-kurene. Så glad jeg skal være når det er over.



I bilen på vei hjem ringte en av mine kjærester fra jeg var i 20-årene.... Han bor i utlandet og ville gjerne komme på besøk snart. Slik varmer. Han er en gammel-kjæreste som er blitt venn for livet.Også en familievenn.
Og da jeg akkurat hadde kommet hjem fra jobb,ringte et bud på døren. Vakre blomster fra Aschehoug.

Jeg føler meg ikke glemt, selv om jeg er litt ute av sirkulasjon.
Men nå oppsøker jeg ensomheten noen dager. Er på vei til Sørlandet, tar med meg bikkja og reiser til hytta vår.
Får nok besøk av Christina Fiori Mørk. Skal jobbe effektivt noen dager, sove og gå lange turer langs sjøen. Blir sikkert fristet til å bade i det kalde vannet. Men jeg bør vel kanskje ikke gjøre det alene. Jeg er tross alt ikke helt meg selv.
Om kvelden skal jeg lokke frem mørkredselen og skrive noen gufne, jeg lover skikkelig gufne scener på den nye boken.

Og på fredag skal jeg til Aschehoug igjen med en helt annen bokide jeg har.
Slik går ukene. Snart er jeg ferdig med den verste behandlingen.