Ny cellegift i morgen og jeg gruer meg.

Jeg har ikke skrevet blogg på en uke. Mange har spurt hvorfor.
Svaret er komplekst.
Men det har vært en uke hvor jeg har vært alene, hele familien har vært på vinterferie. Jeg har kost meg, trent,vært på Spa, truffet venner,gått på turer,kino, møtt forfatterkolleger, vært en tur hos Aschehoug og mye, mye mer.
Jeg har vært travel, men jeg har kost meg alene. Ladet batteriene til ny helveteskur.

Har nemlig lært meg at det ikke er lurt å pakke for mye program inn i en dag, dersom jeg skal være sterk nok til å tåle behandlingen fremover.
Derfor har jeg den siste uken også sunket ned i yndlingsposisjonen i sofaen, i skredderstilling med PCen på fanget og katten malende inntil meg.
Er ikke så flink til å hvile. Men det er litt ro over det å skrive og tenke ut nye spennende scener for Christina Fiori Mørk.
Har som dere skjønner skrevet på ny bok, og har vært kjempefornøyd fordi jeg har fått dreis på noen ganske så creepy scener, det er en fantastisk følelse! I fire dager denne uken greide jeg meg uten mobil,for Iphonen gikk ned. Det ble litt sport i det å ikke være tilgjengelig hele tiden. Deilig å velge selv hvor mye jeg skulle omgås folk, også på de mer digitale plattformer.
Heller ikke naturlig å være så ivrig blogger .
Bedre å skrive på oppfølgeren med Christina Fiori Mørk.Bedre å planlegge også et helt nytt bokprosjekt.
Bedre å holde tankene mine for meg selv. Eller for mine aller nærmeste.
Det er selvsagt mye jeg aldri deler med dere her på bloggen.

Men skal jeg være ærlig så er det flere grunner til min daffe bloggaktivitet.

Mye overveldende skjer for tiden.
Ikke at jeg føler meg syk.
Tvertimot. Jeg er kjempesprek og føler meg som før, er ikke mye plaget av bivirkninger, - bortsett fra at håret på hodet selvfølgelig er tynt.


Men de siste dagene har jeg grudd meg mer enn vanlig til den kommende kreftbehandlingen.Jeg har grudd meg til møtet med sykehuset i morgen.

Går alt bra får jeg neste dose FEC, cellegift, intravenøst gjennom blodårene i armen min.
Forrige gang, hadde jeg for lave verdier på hvite blodlegemer og måtte vente et døgn på nye prøver.
Skrekken er at jeg blir sendt hjem fra sykehuset og behandlingen blir utsatt.
Jeg forstår nå mer og mer alvoret. FEC bryter ned kroppen, ned immunforsvaret mitt.
Derfor må jeg holde meg frisk og sterk nok til at de kan behandle meg. Trening, frisk luft og sunt kosthold er min garanti for det. Og nok søvn og hvile.
Søvnen er ikke så dyp og god som vanlig. Mange tanker sloss om plassen.
Det har vært en uke for sakte tanker,hvor jeg har prøvd å ta inn over meg alt det jeg nå går igjennom.
Det kan bli ganske mektig.
Og jeg er så innmari takknemlig for at jeg har beholdt humøret og ikke blitt deppa som så mange kreftpasienter blir.
Jeg er omringet av så mange mennesker som følger meg opp, gode naboer, gamle venner, fin familie og kolleger. Så mye rørende og varmt jeg opplever kunne fylt flere blogger.
Dessuten tenker jeg at jeg er glad jeg har hatt boken og skrivingen de siste månedene. Uten boken og alt rundt det, hadde jeg gått i frø, hadde jeg kanskje blitt mer lei meg over min skjebne.
Likevel innrømmer jeg det glatt: Jeg gruer meg til i mandag.
Gruer meg til en ny runde med karuselltur og helvetesdager.
Men denne gangen er det også mer å grue seg til.
Jeg gruer meg til å få svar på undersøkelser som jeg de siste par ukene har vært gjennom. Undersøkelser som ikke er standard, men som jeg har insistert på fordi jeg vil være 100 prosent sikker på at jeg ikke har spredning til andre deler av kroppen min.

Det er slått fast at jeg ikke har spredning til brystet eller til lymfekjertler i området, men fordi kreften min satt så høyt på brystkassen har jeg ikke slått meg til ro med dette. Derfor har jeg vært gjennom lite hyggelige undersøkelser helt frivillig de siste par ukene. Skanning av skjelettet og CT av lunger og mageregionen blant annet.
Følte meg alt annet enn tøff under disse undersøkelsene. Da det viste seg at skanning-maskinen ikke hadde virket og jeg måtte gjennom hele den nervepirrende undersøkelsen en gang til,var jeg alt annet enn en jernkvinne.
Hører mange kaller meg tøff:Jeg er det ikke. Persilleblad er vel snarere merkelappen jeg ville satt på meg selv, i det jeg ble ført inn i diverse tromler, fikk kontrastvæsker i årene mine, kjente det brenne i armene av væsken, kjente klaustrofibien true, men presset den bort.
Jeg er ikke tøff. Nå føler jeg meg som en liten pyse. Akkurat nå er jeg møkk lei av at det stikkes sprøyter inn i kroppen min.
Flere vonde sprøytestikk i morgen.

Svarene på skanningen og på CT med mer får jeg også forhåpentlig i morgen,

Ved nå å skrive om det her, ufarliggjør jeg det og så tenker jeg at ved å dele det, så er det helt sikkert ikke mer. Holder jeg kjeft derimot.....

Dessuten håper jeg omsider å få gode svar på hvorfor de endrer behandlingen av meg underveis. Jeg slipper unna med denne FEC-kuren og den neste om tre uker,og skal i stedet over på en kur som heter Taxol, som er mer målrettet mot aggressiv kreft som de har funnet ut at jeg har. Hva det egentlig innebærer for meg, vet jeg ennå ikke.
Det er en glede selvsagt å slippe 6 nye uker med FEC-helvete, men jeg er ikke tilfreds med svarene jeg har fått av mitt behandlende sykehus. Ja, jeg er nok en krevende pasient, men jeg er ikke fornøyd.
Egentlig er jeg litt sinna.
Hvorfor oppdaget de ikke før at det var flere typer creftceller i svulsten min? Hvorfor var ikke dette klart allerede i januar da behandlingsopplegget mitt ble spikrt? Er det flere overraskelser i vente?
Jeg er for første gang siden jeg ble operert urolig. Ingen kul følelse. Et helvete, rett og slett.
Hadde jeg vært meg selv, ville jeg vært lyn-forbannet på den dårlige kommunikasjonen og oppfølgingen jeg de siste par ukene har fått.
Men jeg er ikke meg selv. Jeg er prisgitt legene. Prisgitt at behandlingen er riktig. At de tar knekken på den minste kreftcelle som eventuelt gjemmer seg etter eller annet sted.
Jeg gruer meg. Gruer meg.
Som jeg misunner dere som kan klage over en liten influensa eller omgangssyke. Det hadde vært noe det.
Kryss fingrene for meg da!