Mine små livvakter

Forrige kveld skjedde det noe fantastisk. Noe usedvanlig.
Hendelsen rørte meg langt inn i hjerteroten.
Jeg fikk lyst til å dele denne historien.

Den handler om min lille livvakt.

Jeg er oppvokst med katter, undulat og bikkjer, levde i stallen og på hesteryggen hele barne- og ungdomstiden.
Hjemme hos oss nå har vi også dyr. En hund og to katter. Vi hadde også tre kaniner ifjor vår og sommer, men mamma mia,- det er en annen historie!


Det er sunt for barn å vokse opp med dyr.

Få plikter og ansvar, og ikke minst oppleve det vidunderlige ved at noen er hjemme når de kommer hjem fra skolen. Mye kos og gjensidig glede.


Hos oss bor labradoren Freia, katten Katja og hennes sønn Rufus, han ble sterilisert,stakkars! samme uke som jeg fikk cellegift dose 1.

Nå skjønner dyrene at jeg ikke er helt meg selv.
Særlig katten Kaja har en sjette sans.

Katja følger meg som en skygge når hun er inne. Er jeg i stuen med PCen på fanget eller med en bok, jumper hun opp i sofaen ved siden av meg eller i en stol rett ved.

De første dagene etter cellegiftkurene, hvor jeg mer eller mindre ligger som et vrak i sengen, kommer begge kattene ofte inn, titter på meg, av og til hopper de opp på et teppe i fotenden, inntil mannen min hiver dem vekk.

Jeg føler virkelig at vakre, kloke Katja passer på meg. Selv inn på badet smetter hun når jeg dusjer, hun som ellers hater vann og skyr badeværelset som pesten. Hvis hun ikke kommer seg dit, finner jeg henne ofte utenfor på trappeavsatsen, ventende på meg etter morgendusjen.
Kloke, fine dyret.

Bikkja Freia ligger ved føttene mine eller springer etter meg straks jeg tar på meg ytterklær. Hun er heldigvis B-dyr og liker rolige morgener som meg, men nå nyter hun lange turer hver dag, flere timer med meg ute, på beina og av og til på ski.

Slik holder matvraket av en hund kiloene på avstand, og jeg får frisk luft, energi og blodpumpa opp. Av og til følger Katja med på turene våre, hvis vi går tur i nærområdet. Men hun stopper alltid et eller annet sted ikke for langt hjemmefra. Rufus kan også være med en kort tur, men han er mest hjemmekjær av dyrene våre.

Men det er Katja denne historien handler om.
Nå i helgen skulle jeg på fest i nabolaget. Lengre unna enn Katjas vanlige radius. Over på den andre siden av den trafikkerte veien lenger opp. Da jeg gikk oppover bakken for å møte en venninne på veien, hørte jeg et mjau. Der var Katja. Hun løp i ring rundt meg og fortsatte slik til vi var fremme ved huset ti minutters gange unna.
Rett før vi var fremme, ved et lite skogholt, forsvant hun plutselig. Jeg ble engstelig for at hun ikke skulle finne veien hjem, og sendte en SMS til de der hjemme om at de skulle se etter henne (ja, er hønemor).
Da jeg tre timer senere forlot festen som den første, (har absolutt ikke lakenskrekk nå) hadde jeg glemt hele Katja. Men rett etter jeg sa ha det til vertinnen som fulgte meg ut, hørte jeg plutselig et mjau.
Der var Katja. Hun kom løpende, strøk seg inntil leggene mine og la seg malende ned på den snøfylte veien. Hun hadde rett og slett ventet utenfor, eller rett ved, i hele tre timer. Månen skinte på den mørke vinterhimmelen og sammen gikk vi hjem.
Med halen til værs løp hun nedover veien, over bruen og ned bakken med meg.
Rent trolsk var det.

Slike opplevelser gjør meg så uendelig rørt. Er det rart jeg er glad i dyrene mine?
Neste uke skal de tre dyrene holde meg med selskap når resten av familien reiser med venner til Italia for å stå på ski. Det er den beste familieferien jeg kan tenke meg. Skikjøring hele dagen, lunsj i bakken,god mat om kvelden før vi svimer av om kvelden. Denne turen var planlagt før kreftdiagnosen, og jeg har insistert på at de fire skal dra som planlagt uten meg. Jeg vil at min situasjon skal gå minst mulig ut over barna.


Kreftbehandlingen gjør at jeg ikke får lov til å reise utenlands. Eller jeg kan gjøre det., men det er på egen risiko. Det er frykt for fremmede bakterier,sier legene. Immunforsvaret mitt får kjørt seg av cellegiften og legene er redd for at sykdom kan utsette behandlingen.
Slik er det så lenge jeg går på den røffe FEC-kuren.

Detaljer trenger dere ikke få,men jeg kjenner de første dagene etter cellegiftinnsprøytingen at hele kroppen er forgiftet. Etter dag fem gir symptomene seg gradvis. Prøver å leve mest mulig som ellers, men jeg må begrense meg litt, spesielt den første uken etter kuren. Lørdag måtte jeg gå midt under en middag for en god, kjær venninne, fordi jeg rett og slett ble uvel av å sitte til bords i mange timer med 60 andre gjester. Slik er leit, men slik er livet den uken jeg får cellegift. Vanskelig å planlegge dagsformen.
Ellers klemte jeg minst et tyvetalls mennesker,uten at parykken skled eller ble skjev. Puh, for en lettelse!

Men om håret satt på, var jeg altså ikke i storform. Ikke en gang På direkten--kjolen ga meg energi. I bursta-selskapet til Turid var det tredje gang jeg brukte kjolen fra lanseringen av boken min.Kjolen og de røde skoene har jeg et helt spesielt forhold til.
Nå tror jeg at silkekjolen blir hengende i skapet en stund.
Som datteren min sier:" Nå har du brukt opp den kjolen, mamma!"

Jeg er over halvveis i den brutale FEC-kuren. Siste kur får jeg, slik det nå ser ut, den 19.eller 20 mars.
Etter det skal jeg over på en mildere kur, som jeg vil få ukentlig en periode. Er jeg heldig begynner håret å gro sakte,men sikkert allerede da.

Etter FEC-kuren får jeg igjen lov til å reise, hvis almentilstanden min er god. Satser på at den er det.

I mellomtiden får Katja,Rufus og Freia holde fortet sammen med meg. I hele ti dager har vi huset for oss selv. En helt ny opplevelse, og i en vanlig situasjon luksus.

Formen er stigende for hver dag, men jeg merker selvsagt at jeg har mindre energi enn normalt. Håret har stoppet å falle,og jeg synes faktisk at det som ble klippet har vokst litt.
Jeg går korthåret hjemme, av og til med et skjerf surret rundt hodet, men bruker kjøpehåret når jeg er ute blant folk eller når vi får besøk.
Senere denne uken har jeg tenkt å kjøpe en ny parykk.For variasjonens skyld.

De siste dagene har vært fylt med flere undersøkelser. Hater det.

Hater å ikke være herre over egen tid. Hater å leve i usikkerhet. Ikke kunne planlegge uker og måneder fremover fritt.
Nyt friheten alle dere som er 100 prosent friske!
Dere aner virkelig ikke hvor heldige dere er, gjør dere?