Håret faller....

Nå er jeg i gang med den store fysiske endringen.
Håret er begynt å falle.
Fra det satt bomfast for få dager siden, har det rast av de siste dagene.
Jeg røyter. Skikkelig.

Mitt før "fløffige" hår er blitt pistrete i løpet av helgen. Jeg har fremdeles masse hår, men det begynner godt å synes at noe skjer med meg.

Kanskje fjellluften satte fortgang i det.

Vi var til fjells med masse venner og barn. Fine dager.

God mat, vin, mye latter og samtaler utover natten, aking og skiturer. Barn i alle aldre, fra 6 til 18 år, akte og spilte kort og spill sammen.
Peiskos, knitrende snø, blått kveldslys.

Fjellet er vakkert nå. Masse, masse nysnø. Stillhet. Ro.
Søndagens naturopplevelse var fire tiur som landet på toppen av bjørketrærne utenfor stuevinduet. Har aldri sett noe lignende.

Skiføret var perfekt.
Gikk på ski i minus 14-15 grader. Det kjentes riktig og godt.
Ble varm og svett i kulden.

Var bare bitt-litt redd for å bli syk, forkjølet eller så. Hvis jeg er syk, må de utsette cellegiften


Skal til legen for kontroll og prøver i morgen. Få vite hvordan kroppen min har taklet cellegiften, om det er noe som ikke er riktig.
Tror alt er på skinner.
Føler meg ganske pigg.

Gjorde mer enn å gå på ski og være sosial i helgen.
Måtte jobbe litt med bok nummer to på kammerset.
Og litt med debutboken min også.
For var innom den lokale butikken på Venabygdsfjellet, Lundes Turisthandel. Der selger de boken min På direkten. Jeg signerte bøker i butikken. Bunken med kriminalromanen min ligger godt synlig i lokalet, med en plakat med "lokal forfatter" på.

Greide i hele helgen å la være å tenke på uken som venter.

Men i bilen ned til storbyen sank virkeligheten inn i meg igjen.
Gruer meg til uken, men vet det ikke er noen vei utenom

Det på`n igjen på tirsdag.

Mindre skremmende enn første gang. Samtidig vet jeg hvor jævlig det blir noen dager etterpå. Vet hvor tøft mentalt det er å sitte rolig mens cellegiften pumpes intravenøst inn i blodårene.
Prøver å tenke at cellegiften er min venn...
Det er en real tøff tankeøvelse.


Det er spennende å se om jeg tirsdag går til cellegiftrunde nummer to med håret i behold, ja, en god del da, eller om det øker på i morgen og jeg gjør kort prosess.
Hvis håret blir veldig tynt og livløst, raker jeg det av.

Har mest lyst til å vente, hvis det ikke er for ille.
Mannen min tror fortsatt at jeg ikke mister hele håret.
Men jeg gjør nok det.
Datteren min har bursta i morgen, og jeg tror både hun og gutta synes det er mest stas med en AC med ekte hår når vi går ut på restaurant...
Dessuten vil jeg ikke at Ingerids dag skal forbindes med en så fundamental endring av mitt utseende. Denne dagen skal fokuset være på henne og ikke på min kreftbehandling.
Men cellegiften er nådeløs :Jeg lever på overtid med "the real thing."
Samtidig som jeg gruer meg, ser jeg fremover. Teller ned. Det er bare 12 uker igjen til jeg er ferdig med cellegiftkuren. Da vokser håret fort ut igjen!