tirsdag 31. januar 2012

Takk herlige NRK-kolleger!



Jeg har så mange flotte kolleger.
Det finnes til og med kreative design- og sy-piker blant mine journalistvenner i Dagsrevyen!



Omsider tok jeg mot til meg og dro til NRK.
Det var på tide, likssom.

De siste dagen har jeg vært mye sosial,- samtidig som jeg passer på helsen min.

Men i går kveld fulgte jeg ikke mine sunnhetsregler. Jeg var på boklanseringen til Hans Olav Lahlum. Et stjernespekket show med hovedpersonen selv i fokus,dandert med Øystein Wiiks vakre tenorsang og tale, Nils Nordbergs flotte radiostemme til opplesing av boken samt strålende kritikk av Tom Egeland i opptak med mer...
Det ble sent før jeg var hjemme.
Men det var så herlig å være ute blant nye folk, treffe forfatterkolleger, prate, tulle, le og rett og slett være litt usunn og grådig pizzaspiser bare for en kveld.


Sunn frokost i morges og god tur med bikkja kompenserte litt for det, håper jeg, før jeg altså tok fatt på dagens viktigste møte: kolleger på Marienlyst.


Har ikke vært på NRK de siste to-tre ukene, siden jeg fikk cellegift.

Grudde meg litt til å vise meg for kolleger.
Jeg ser jo annerledes ut. Selv om jeg vel ikke ser direkte syk ut.
Ansiktet mitt ,og særlig rundt øynene, er litt oppblåst av cellegift og kvalmetabletter.(Gleder meg til å endre medisin ved neste cellegift til uken, slik at den reaksjonen forsvinner.)
Håret kort.
Selvsagt detaljer og uviktig i den store sammenhengen, men likevel betyr slike ytre ting litt.

Men det var ikke noe å grue seg til.
Jeg dro på jobb for å oppdatere jobb- PCen, tømme posthyllen og kanskje ta en kaffe med kolleger.
Men dagen bød på så mye mer.

I dag møtte jeg en bølge av varme og omsorg fra fantastiske folk på jobb.
Det startet allerede på parkeringsplassen og varte hele dagen til jeg forlot det hvite hus på Marienlyst i ettermiddag. Folk stoppet på vei ut av huset, på vei inn i TV eller radiostudio eller redigeringsrom, på frontdesken, kolleger og sjefer tok seg tid til meg i en super-travel hverdag.

Det ble det noen timer med kos og klem.
Bjørnekoser og kyss på kinnet!
Kanskje ikke tilrådelig med så mye fysisk nærkontakt med så mange for en kreftpasient! Men om det er en liten risikosport ( med hensyn til å bli smittet av andre), så var det balsam for sjelen.
Herlig!
Jeg føler meg så heldig som har så mange varme kolleger. Rause på tid, oppmerksomhet og komplimenter.

Vakre og dyktige kollega Gunnhild Viken i Dagsrevyen syr kjole til meg. Tenk, hun har tegnet og klippet stoff til en kjole jeg skal bruke nå mens jeg er under kreftbehandling.
"En kjole du kan krype opp i sofaen med, en skikkelig kose-kjole," fortalte Gunnhild mens hun dro ut stoffet fra en pose.
Vi lo høyt og støyende mens jeg prøvde stoffbitene på jente-toalettet rett ved redigeringsburene og Dagsrevy-desken.
Vi fikk etterhvert selskap av flere.


Og hun hadde klippet rett størrelse til meg, bare ved å klippe ut fra husk og øyemål, og kjolen satt som støpt over skuldre og bryst. Hun ville måle før hun syr sammen stoff-bitene, og fant ut at hun ville sy den inn i livet og gjøre den kortere.
Da ville den sitte som et skudd.
Trollkvinne! Takk,søte snille Gunnhild!
Tenk å bruke slik av sin tid på meg.
Jeg blir så uendelig rørt av slik.

Dagen bød på masse flere klemmer, små,fine og nære samtaler med så mange.

Så en tur i kantinen med min gode kollega og kloke venninne siden Blindern, Lisbeth Skei. En fin samtale, som alltid.



(Bildet er noen uker gammelt, før jeg klippet håret, fra en boksignering i NRK noen få dager før julen)

Lisbeth og jeg ble stående ved trappen til kantinen og prate med Jarle Roheim Håkonsen.


Noe av den fantastiske effekten med det å være åpen om kreften,er at andre åpner seg for meg. Øser av sin livserfaring. Gir meg kraft og mot.
Jarle har mye å by på.



Dagsrevyens programleder har jobbet med kreftrammede barn som ung. Vært nær tragiske skjebner. Men i tillegg har han levd tett på kreften i nær familie en periode.
Håkons kjæreste og kone hadde også brystkreft da han var Brussel-korrespondent. Hun var hardere rammet enn meg, men er kommet seg gjennom det. Frisk og kreftfri. Stolt viste han bilder av sin vakre kvinne på mobilen. Vakker som hårløs.
Slikt gir meg mot og styrke.
Takk,Jarle!

Mens Jarle, Lisbeth og jeg pratet, skjedde noe magisk.
Virkelig magisk. Et øyeblikk jeg for alltid vil huske.
Men det uglemmelige sparer jeg til et annet blogginnlegg. Det som hendte der i den travle nyhetsredaksjonen fortjener en helt egen historie.

Før jeg logger av i dag skal dere bare vite:
TV-folk og journalister trenger ikke være slik jeg beskriver i kriminaboken min På direkten.
Ok, det er mye spisse albuer og ambisjoner i min bransje, slik må det også være dersom man vil noe som journalist. Hvis man vil være først og best. Avkle maktmisbruk og sette dagsorden.
Men helstøpt journalist blir man først når man også parrer ambisjonene med innlevelse,empati og engasjement. Slike finnes også i boken min, blant alle de andre kyniske, i figurene som journalistene Petter Rollheim og Runa Jæger.
Jeg har mange slike helstøpte kolleger.
På min arbeidsplass er det varme armkroker og myke kinn.
Verdens beste!
Jeg savner dere kollegene mine, savner jobbinnholdet,journalistikken, tenningen på en god sak, lede andre, spille andre journalister gode, savner ¨å være med på å sette dagsorden og ikke minst: jeg savner det sosiale livet.
Men jeg er snart tilbake.
Og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne å grave.

Og PS, Både Jarle,Lisbeth og Gunnhild er spurt før jeg la ut bilder og info om dem her.
Og PS2
Jeg vet bildene jeg stort sett bruker her, ikke er av topp kvalitet. iPhone-bilder. Mulig telefonen min har fått for mye harde møter med gulv og asfalt....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar