- AC går inn i gifttåken

>Mandag skal jeg få min første dose gift.
Jeg gruer meg. Vet ikke hvordan jeg vil reagere.
Det er skremmende.
Uvirkelig.
For første gang i mitt liv mister jeg kontrollen.
Klokken 13 får jeg cellegiften intravenøst inn i mine blodårer.

"Kommer du til å være syk med en gang?"spør barna.
"Jeg vet ikke," svarer jeg litt trist.


Jeg aner ikke hvordan jeg reagerer på cellegiften. Aner ikke hvordan livet mitt blir de neste 3-4 månedene.Om jeg er i stand til å være mamma som jeg pleier.
Livet blir på vent.

Men før jeg kryper inn i cellegift-tåken vil jeg takke dere alle:

Mine fantastiske venner,gode naboer og varme kolleger for all støtte og oppmuntring jeg har fått. For venninneprat, for sene middager,for turer, isbading, for smil og vennlige ord fra menn som vet jeg er syk, for klemmer, for dans, for alle de som har sagt de liker boken På direkten og for alle de vakre ordene og historiene jeg har fått etter at jeg fortalte om kreften.

Dere har fått meg til å føle meg frisk, bra, unik.
Hurra for dere,venner, naboer og kolleger!

Takk også til alle ukjente som på et eller annet vis har havnet på bloggen min, og som har sendt meg varme, oppmuntrende ord. Takk alle ukjente lesere av boken min, som har gitt meg hyggelige meldinger.Og takk alle de bokhandlerne som har satset på den ukjente forforfatteren og krimboken min. Stolt over å si at opplag nummer to er på vei ut til bokhandlerne.


Og takk til alle dere som sier at jeg ser bra ut, tross alt.
Men nå kan dere stoppe. Jeg tror ikke på komplimentene deres lenger. To måneder med lite søvn setter sine spor, selv hos et turbomenneske som meg! Ringene under øynene taler sitt tydelige språk.Barna mine er ærlige og forteller meg det.

Disse tre siste månedene har inneholdt både himmel og helvete for meg.

Pur himmelstormende glede og den dypeste fortvilelse.
Bokutgivelse og kreftsykdom i løpet av en måned.
Som en dårlig roman.

Men opp i alt har jeg følt meg så levende.

Og det har bare vært bonus for meg å være åpen om kreftsykdommen.

Nå lakker siste helg før cellegiften mot slutten.
Og det ble ingen rolig helg.
"Du er hyper. Du må roe deg ned." Alle sier det.
Så snart tror jeg på det.
Jeg har sikkert gjort for mye.
Samtidig har jeg gjort akkurat det jeg liker mest.
Vært sosial med venner og familie og vært ute, dratt inn lys,sol og overskudd!

Fredag:huset fullt med 50-60 venner,naboer og kolleger. En glad-i-livet-fest.

Ren og skjær egoisme. Jeg fylte huset med folk som har gjort ACs liv litt lysere disse ukene.

Folk kom fra helt Italia, Frankrike, Nesodden og Skien,og selvsagt fra nabolaget.


Hvis jeg ikke hadde hatt fest hadde jeg ikke rukket å treffe alle disse vakre menneskene i mitt liv. Stor fest!(og jeg har allerede lovet ny fest siste dag i august, når jeg er frisk!)

Lørdag; skitur,venninneprat, kino med barna, og hjemmekveld med familien. En roligere dag.

Søndag; Ny hyperdag.

Isbading med badeenglene. Denne gang til og med med en presse-fotograf på slep som håpet å ta et blinkskudd av tøffe AC i det kalde vannet.
Men i dag kjente jeg at de 20 svømmetakene i isvannet kostet. (Ok,ikke is,men en grad kaldt)I dag kjente jeg på frykten for det som venter. Men likevel:svømmingen er et adrenalinkick.Det gir meg et løft som varer hele dagen. (Nesten den samme følelsen jeg fikk etter å ha hoppet i fallskjerm...Rus,lykkefølelse, mestring.)
Du er gærn,sier mannen min. Du overdriver
Ja,jeg er grådig, vil ha med meg det meste livet byr på.

Derfor bød søndagen på skitur, gåtur, og til slutt familieselskap til ære for husets eldste barn. Min førstefødte.
I kveld skal jeg legge meg tidlig. Forberede meg på det uhyrlige som venter.
Den uhyrlige,skremmende cellegiften som skal sørge for at kreften holder seg borte fra kroppen min. For alltid.



Ja,jeg gjør det. Vet det. Overdriver. Har alltid vært slik.Full av energi. Intens.
Men nå blir jeg nok mer gjerrig, både på tid,smil og klemmer. Og kanskje aller mest på ord i det halvoffentlige rom.

Derfor gjentar jeg de samme ordene jeg gjorde for noen uker siden.


Nå når folk vet om kreften min, er det så lettere å bevege meg ute i verden. Lettere å leve nesten som normalt. Folk vil forstå hvorfor jeg virker sliten, hvorfor jeg etterhvert vil se dårlig ut.

Dessuten ønsker jeg gjennom åpenhet å ha kontroll over informasjonen. Så lenge jeg er nøkternt åpen, slipper jeg spekulasjoner om helsen min.
Selv om jeg er åpen om sykdommen min, er det ikke alt jeg kommer til å fortelle her selvsagt. Dere vil IKKE få se bilder av kroppen min, av operasjonssår og arr, eller høre historier om kvalmetokter i forbindelse med cellegiften, eller få referater av samtaler med mine barn eller mann om livet vårt og fremtiden min. Er også usikker på om jeg vil dele bilder av ansiktet mitt som kreftherjet, av bar hodebunn, av øyne uten øyevipper. Jeg vil dele mye, men ikke alt. Hit, men ikke lenger.
Kan hende vil det være lange perioder hvor jeg vil være så sliten at jeg ikke orker å dele, ikke orker å skrive på tastaturet. Foreløpig har det bare vært bonus for meg å være åpen. Jeg slipper å fortelle alle den samme historien. Dere vet hvordan jeg har det,- sånn i grove trekk ihvertfall.
Og takk alle venner, naboer og kolleger for så mye vakre, rause ord som jeg har fått siden jeg fortalte om sykdommen. Dere har fått meg til å føle meg verdsatt og unik. Alle godordene har fått meg til å tenke at vi bør bli flinkere til å gi hverandre komplimenter mens vi er sunne og friske, ikke vente til vi blir redd for å miste.
Men jeg har ikke tenkt å slippe tak. Åpenhet gir meg styrke til den tøffe kampen jeg nå skal gjennom.
Skjønner dere?

Vi snakkes etter den første cellegiften en gang.
Men PS venner og naboer:ikke slutt med å komme på uanmeldt besøk! Jeg digger å bli overrasket.>Men hver 3.mandag og tirsdag fremover,er jeg nok mindre sosial