fredag 9. desember 2011

- Creepy tall og symboler




1. desember ble jeg kreftoperert. Jeg tenkte på det, den torsdagen for en uke siden, at det var samme dato som programleder Maria Bergstrøm i boken min dør.
"På direkten" starter handlingen den 1. desember. Første snøfall. Det er nesten litt creepy i etterkant å gruble på hvorfor jeg startet historien den 1. desember og hvorfor jeg fikk 1. desember som operasjonsdato. Kirurgen min hadde ihvertfall ikke lest boken min!

Adventstid. Min hovedperson Christina Fiori Mørk hater denne mørke tiden før jul hvor alle er forventningsfulle og familiekjære. Hun forbinder advent og jul med tap og sorg.
Jeg elsker advent og jul, men kanskje jeg heretter vil forbinde denne tiden med litt mer kompliserte følelser. En ting er ihvertfall sikkert; jeg er like lite glad i mørket som henne. Også jeg utfordrer mørkredselen. Derfor er det lett å lage gufne, creepy løpescener fra kveldstid.
Sikkert flere fellestrekk og forskjeller mellom den mørke, mystiske etterforskeren og rødblonde meg, men røper ikke det her. Jo, isbadingen vet dere om! Og de røde skoene. De står i stil med omslaget på boken. Og akkurat nå symboliserer også disse skoene og fargen livsglede for meg.

Jeg har alltid vært opptatt av symboler. Ville først at boken min burde komme ut 11.11.11.
Litt av en dato for en debut, tenkte jeg. "Alt for sent på bokhøsten," svarte forlaget.
"Hva med begynnelsen av oktober?"
"Nei, det kunne jeg ikke, sa jeg, var i Andalucia. Jeg foreslo heller 11.10.11 som dato for lanseringen. En passende dato for en kriminal.
11 oktober.
Slik ble det.
På direkten ble lansert med en heidundrende fest tirsdag den 11. oktober 2011.




En sprudlende, crazy, lykkelig dag. Rusa av glede var jeg!




I går kveld hadde jeg en nabovenninne på besøk. Hun banket på kjøkkenvinduet klokken 23 og vi drakk et glass vin og pratet om smått og stort. Hun bladde i boken min "På direkten" og stivnet.
"Har du lest de første setningene i boken din nå igjen", sa hun, så ned og fortsatte å lese:
"Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg aom om det var i går."

Ja, jeg husker Halloween-kvelden da jeg fant kulen, den bunnløse frykten dagene etterpå, etter at Volvat-legen sa det var ondartet. På Allehelgens dag hvor jeg ikke orket å gå på Hjertefred-arrangementet i Sandvika, fordi jeg visste jeg bare ville gråte og tenke at også jeg kunne dø fra barna mine.



Livet mitt ble snudd opp ned denne høsten, men jeg skal ikke dø. Har ikke spredning, skal bare gjennom en helvetes til dritt giftkur for å drepe alle mulige kreftceller som ligger på lur. Men jeg er sterk, og fikser det.
Venninnen min sa:"Selv tittelen på boken gir ekstra mening nå, PÅ direkten, og så heter bloggen din det. AC på direkten. Vi følger deg her og nå, fortsatte hun.
Jeg nikket. Tanken hadde også slått meg. Her og nå, nå på direkten,- selve livet.
Og mens jeg ser på kalenderen over ukene som er gått siden boken kom ut, siden jeg fikk kreft, tenker jeg at jeg hadde veldig flaks med at forlaget sa NEI til på funnet mitt om 11.11.11. Da den fredagen opprant, visste jeg at jeg var rammet av kreft. Den 11. oktober kunne aldri ha blitt en festdag, uansett om jeg hadde fått terningkast 6 i alle landets aviser.
Livet er viktigere enn eventuelle suksesser i jobb.
Likevel er det underlig å se hvordan ting i boken min rimer med noe av det som nå skjer i livet mitt. Jeg skrev inn en kreftsyk person i handlingen. Christinas mor Josefine Fiori er rammet av kreft og trenger datterens hjelp og omsorg. Kanskje vil jeg også trenge hjelp noen dager etter cellegiftens herjinger. Heldigvis vet jeg ikke. Men det er rart at jeg skrev inn kreft i historien om Christina.
Handlingen når sitt klimaks den 11. januar, morderen i boken blir avslørt på direkten, og siste side er fra 12. januar. Nøyaktig seks uker etter 1. desember. Nøyaktig seks uker etter min operasjon skal jeg etter planen få cellegift for første gang. Siden hver 3. uke i alt seks omganger, hvis alt går bra er jeg ferdig til 17. mai omtrent.
Tidsnok til at jeg er "presentabel" til Litteraturfestivalen på Lillehammer og til min sønns konfirmasjon. I slutten av mai vil håret ha begynt å gro. På tide å møte sommeren med kort-kort sveis.
Skal ikke røpe mer. Dere må lese boken. Men det er faktisk litt creepy.
Venninnen min bladde videre, grøsset, la fra seg boken og så på meg."Det er en mening med dette. Du må skrive ny bok!"

2 kommentarer:

  1. hvorfor ikke gi ut boken 11.12.13?

    SvarSlett
  2. Det var for lenge å vente. den kom ut 11.10.11. OG BOK 2 kommer ut når den er klar...

    SvarSlett