søndag 27. november 2011

- Du må opereres nå.




Jeg skal ikke trette dere med avsløringer over hvor nervepirrende og jævlig disse ukene med uvisshet om kreftens omfang og aggressivitet har vært. Eller om hvor mange bøker jeg har solgt. Eller hvor mange sider jeg har skrevet på den nye boken min. Hvor mye jeg har jobbet i NRK eller hvor ofte jeg har isbadet den siste tiden.

Innrømmer det glatt. Det har vært et helvete. De verste ukene noengang. Livet mitt er like klisjéfylt som i en dårlig roman. Total lykke den ene dagen, og katastrofe den neste.
Jeg hadde realisert drømmen om å få utgitt roman på Aschehoug, fremtiden så strålende ut på alle områder, lykke i heimen og på jobb, ny bok på gang, og så PANG!- Jeg har kreft. Hvor syk er jeg egentlig? Kreften har tatt mye av tankekraften. Fokuset. Konsentrasjonen.
Men jeg har jobbet, hatt boksigneringer og levd i spagaten som trebarnsmor med alt for mye å gjøre.

Stadig nye utsettelse av undersøkelser har vært mer enn plagsomt. Jeg har virret 360 grader rundt. Fra jeg dør før knoppene springer på bjørken, på den ene siden, til at jeg greier å jobbe mens jeg blir behandlet for kreft, som det andre ytterpunktet.


For barna toppet katastrofen seg med at vår vakre kattunge forsvant i mørke natten. Rufus var borte i 4 dager. Jeg kjente på det jeg og. At hele verden raste.



Vi lette og gråt, og det lå så mye mer enn savnet etter den myke pelsen i letingen, i ropingen. At hans forsvinning var et forvarsel.


"Han er sikkert tatt av en rev, eller en større katt,” sa barna. Vi tenkte på lidelsene katten måtte gjennom.
En kveld ropte mannen min at det var et rådyr i hagen. Vi stormet til vinduene, til glassverandaen, men i stedet for å glede oss over synet, trodde vi at den hadde spist katten.
Men under skjer.
Torsdag kveld dukket Rufus opp like hel.
Han hadde blitt reddet fra en sint hund av en mann lenger opp i lia. Han tok dyret inn til seg og fant først etter noen dager lappen vi hadde hengt opp på Rimi. Familielykken var tilbake. Nesten. For jeg gikk rundt meg selv og grudde meg til neste dag. Fredag skulle jeg få dommen. Da var det klart for møte med kirurgen på sykehuset.
Jeg ville ikke dra. Ba mannen min om å reise alene, uten meg. Han kunne høre ordene først. Men selvfølgelig kunne han ikke det. Jeg pustet dypt, tok meg sammen, og vi dro til sykehuset. Solen skinte, men jeg enset bare min egen frykt. Så på mailen på iPhonen at sjefen lurte på hvordan det gikk, og om jeg visste mer om sykdommen, og svarte ham at nå visste jeg det snart.
På sykehuset ble vi ført inn til legen. En blond, vakker og myndig kvinne reiste seg og håndhilste.
Det første hun sa var: "Forstår du er nervøs."
Jeg nikket, holdt tårene tilbake, satte meg ned på en stol.
”Nei, sett deg her, jeg vil ha deg helt nær meg.”
Hjertet slo mot ribbena. Flyttet meg.
La merke til at legen hadde gullforgylte tresko på seg.
"Men det du skal vite er at dette er den verste tiden. I dag kan jeg fortelle deg at vi snakker ikke om livsforlengende, her er det snakk om helbredende behandling."
Hjertet banket saktere. Men jeg var fortsatt ikke beroliget.
"Men fortell. Hvor syk er jeg?"
"Du har fått en helt vanlig, kjedelig kreft. Det er i stadiet 2. Kreften har ligget og murret en stund, men så har svulsten vokst det siste året, og da den ble stor kjente du den."
Hun undersøkte meg mer. Fortsatte utlegningene. Svulsten var 2,6 centimeter stor. Forrige gang jeg var på sykehuset snakket de om 2 centimeter, men nye undersøkelser var mer presise. Hodet mitt surret, og jeg noterte etter beste evne. Foreløpig ingen tegn til spredning. Ikke aggressiv. Men først etter operasjonen med påfølgende prøver kan vi være helt, 100 prosent sikre. Kanskje de finner ut av svulsten er større da, kanskje har den fått utleggere som de ikke har sett på bildene.
Det sank inn i meg. Jeg skal ikke dø nå. Jeg vil oppleve våren og sommeren. Jeg vil fortsatt være mamma, jeg kan skrive flere bøker, jeg kan jobbe, jeg kan bade i sjøen, gå på ski, løpe.
"Du har fått tid for operasjon på torsdag," sa kirurgen.
Jeg svelget. Hadde innstilt meg på å vente lenger. For nå som jeg ikke skal dø, kan vel operasjonen vente. "Torsdag allerede... ehm, det passer litt dårlig. Da skal jeg på bokdager i Tvedestrand, og så er det debutanttreff og så er det signering på lørdag, og så..."
Jeg fant frem iPhone. "Vi kan ikke ta det..." Jeg bladde meg gjennom dagene... "Hva med mandag den 12?"
Legen stirret inn i PC-en, så gjennom kalendere. Ristet på hodet. "Nei, ingen operasjonssal er ledig. Men du kan få torsdag den 8."
"Det passer heller ikke så bra," sa jeg. Flere signeringer den uken. Mye på jobb før jul. Skal lage ny turnus for featurereporterne.Flere vanskelige reportasjer er ikke ferdige. Men jeg ville utsette det aller mest fordi jeg gruer meg. Hater tanken på narkose, at legene skal åpne og skjære i meg. At de skal finne mer kreft. Har hørt om folk som dør under kreftoperasjoner.
Jeg la frem meg iPhonen. Følte meg feig.
Da så hun på meg.
Jeg forsto. "Jeg er litt dum nå? Er jeg ikke..?"
"Ja, kreften vokser ikke på en uke, og det er medisinsk forsvarlig, men.. Det passer jo aldri å få kreft. Er det ikke best å bli kvitt svulsten så fort som mulig?"
Nikket. Selvfølgelig. Jeg må møte det som kommer. Jobb og bok kan vente. Barna får klare seg uten meg på det svømmestevne.
Tok sats. ”Ja, du har rett.”
Så derfor blir jeg operert torsdag denne uken.
Og går dermed glipp av flere bokarrangementer. Og lurer på om jeg kanskje må undertegne noen bøker før operasjonen i tilfelle de må fjerne lymfekjertler og det går ut over armen min. Lurer på om jeg rekker å lage ferdig den turnusen og hva som skjer med alle de uferdige featureprosjektene som jeg leder. Men lurer først og fremst på hvordan jeg skal håndtere denne travle førjulstiden som mamma. Juleavslutningene, adventskalenderen, oppfølging til tentamen og prøver, pepperkakehuset, teater..
”Jeg sykmelder deg selvfølgelig fra nå.”
”Men jeg kan ikke.”
Frem til nå har jeg levd i turbofart som vanlig. Sovet enda mindre enn før. Har ikke tatt de innsovingspillene fastlegen ga meg da kreftdiagnosen kom.

"Kan jeg ikke jobbe fremover,” spør jeg.
"De fleste er sykmeldte allerede nå, og blir det under hele behandlingen,” sier hun.
Jeg snufser. Behandlingen kan vare et år.
Hører at hun sier at jeg ikke kan jobbe etter operasjonen og noen uker fremover uansett. Kroppen skal hente seg inn før den tøffe cellegift og strålebehandlingen. Hun kan ikke si hvordan jeg vil reagere på behandlingen. Men hun er streng. Jeg er alvorlig syk, må ta hensyn til det. Blir et tøft år.
”Men du kan vel skrive en ny bok," sa hun. "Sånn i ro og mak."
Hva med alle boksigneringer?
Hun nikker. Hvis det betyr at jeg bare skal sitte rolig og skrive i noen bøker, så går det. Men vet ennå ikke om venstrearmen min fungerer helt etter operasjonen. Vet ikke før onsdag ettermiddag hvor stort inngrepet blir. Hvor mye jeg må fjerne.

To tanker i hodet. Tre tanker. Fire tanker. Jobb, barn, bok og sykdom.
Følte meg litt gal da jeg kommuniserte med reportere og sjef på mail i bilen til og fra sykehuset. Og vi dro rett fra kirurgen og hentet den nye Rollupen jeg hadde bestilt. Så rett på jobb, og kvalitetssikre helgens levering av featurereportasjer.



Roll-upen kom i bruk allerede neste dag. For lørdag denne helgen hadde jeg boksignering på Bærums Verk. Og ja. Jeg solgte ikke verst. Dyttet vekk tankene på kreften, og ga jernet som det heter.



Stablene ble betraktelig mindre underveis, og rundt 20 bøker forsvant. For første gang på nesten en måned kjente jeg meg glad ute blant folk, smilte og fleipet, noen stoppet og snakket med meg også uten å kjøpe boken. Den siste boksigneringen før operasjonen.



Det er snart desember. Vanligvis elsker jeg advent og førjulstemning med kos og hygge. Nå blir det sykdom, operasjon og smerter.
Jeg blir lagt inn onsdag, men kan få permisjon om kvelden, hvis jeg er i form til det, til å være med på debutantdager på Litteraturhuset. Litt absurd situasjon, men jeg må gjøre det beste og meste ut av situasjonen.


Begynner å venne meg til tanken: Jeg har kreft, ja og skal gjennom operasjon og en helvetes til kur etterpå. Seks cellegiftkurer og 25 strålinger. Mister håret en gang i januar/februar når sommeren kommer er kroppen min sliten av alle behandlinger. Det blir tøffere for hver behandling. Blir stygg, skranten og sliten. Men om et år kan jeg forhåpentlig se på disse månedene som en vond parantes i livet mitt.
Disse månedene hvor jeg skulle være synlig og markedsføre boken min, vil jeg i stedet bli tvunget i seng, kanskje ikke ønske å se noen.

Jeg tenker, dess flere bøker jeg selger nå¨disse ukene før jul og før cellegiften, dess finere parykk kan jeg få. Ikke slik med kunstig hår som vi får dekket av det offentlig, men slik med ekte hår, som ser naturlig ut.
Så nå øver jeg meg på å bli høyrehendt.

7 kommentarer:

  1. Hei kjære deg!! Men dette er tross alt, på en måte, ganske godt nytt?? Er det ikke!? Dette skal gå bra, det skal gå over... Og du skal skrive mange mange bøker, og se barna dine bli noe som kan kalles godt og vel middelaldrende. Delta på så mye du synes er greit, men slit deg ikke ut... Bedre å ha en lang og god framtid enn å leve så innmari mye og aktivt og intenst akkurat NÅ..! Klem Gunn Marit.
    PS: Lykke til med operasjonen- og så glad for at katten kom hjem! Mine to puser vinker og hilser ;)

    SvarSlett
  2. Takk for gode ord og hilsen. Ja, jeg skal bli frisk. det er bare et stykke frem. Får se på det som arbeid. Være like målrettet som jeg var med bok nummer 1. her har jeg visst fokus for et nytt blogginnlegg, tenker jeg. Og ja, vi er glade alle for at kattungen kom hjem, også hunden i familien! Og ja, jeg må kanskje roe ned et halvt hakk :)

    SvarSlett
  3. Kjære deg, Anne Ceclie. Jeg lider med deg, og må bare si at jeg beundrer deg for alt du rekker, for din åpenhet og for at du deler. Men nå mp du ta det med ro og samle krefter. Krysser fingrene for torsdagen, og gleder meg til å se det gode smilet ditt igjen snart.

    SvarSlett
  4. Lykke til torsdag! Dette går BRA! To av mine venninner har vært gjennom det der, den siste avsluttet stråling for noen uker siden. Begge er kreftfrie og friske. Legene er så flinke med brystkreft nå. Har ikke hørt om en eneste en som har dødd av det de siste årene. Klart du er redd likevel, det er naturlig. Uansett: Vi er mange, kjente og helt ukjente som krysser fingrene for deg, Anne Cecilie. Takk for at du deler, og spør du meg, er det ingen skam å være sykemeldt:) Alt til sin tid, vet du. Livet løper ikke fra deg. Tvi, tvi, og jeg gleder meg til å treffe deg på et bokarrangement en gang i fremtiden:) Merete.

    SvarSlett
  5. Kjære Anne Cecilie! Midt oppe i alt må du tenke på at dette faktisk kan helbredes! Du fikk ikke noen dødsdom! Pappa`n min fikk beskjed om at han hadde kreft kun 14 dager før bryllupet vårt i fjor, og ble hasteoperert samtidig som jeg satt på nettkurs i Oslo med Signe Karin! Surrealistisk situasjon, men det er utrolig hva man får med seg likevel. Nå må han trolig leve med kreften resten av livet og går jevnlig til sjekk, men får medisiner som holder sykdommen i sjakk. Tenker masse på deg, og du får mange lykke til klemmer fra meg! Dette klarer du!!!Mange gode klemmer fra Kristin på nettdesken Østafjells Porsgrunn

    SvarSlett
  6. Takk for oppmuntrende ord alle,Så fint at det blir lagt inn kommentarer her, andre har sagt at de ikke får det til! takk, Kristin, for at du deler din families historie. Takk Merete for fortellinger om dine venninner. og så hadde vært gøy å treffe deg på bokarrangement etterhvert, har lest dine bøker :) og liker dem. Og takk Signe Karin,for vakre ord jeg jobber fortsatt, men blir nok sykmeldt på onsdag. har lyst til å jobbe, men må høre med legen først. akkurat nå føler jeg meg sterk, men har forstått at man må lade batteriene til tid med cellegift og strålebehandling. og til alle: det gjør godt å skrive og å dele, men jeg deler nok ikke alt :)

    SvarSlett
  7. Min flotte navnesøster!
    Jeg fikk ikke sett igjennom noen av Fr.blad :( mannen i huset, hadde ryddet de til containeren ;o)
    Du vet min historie, og jeg VET det går bra med deg <3. Opp med hodet, du vakre Anne Cecilie. Krysser fingre og alt jeg har, du finns i mine tanker.
    Sender styrke og oppmuntringsklemmer.

    SvarSlett