Møte med et kommende drapsoffer

Etter prologen som dere fikk lese i går, kommer selvsagt første kapittel. Her møter leseren Maria Bergstrøm, programleder og journalist i TV24. Det hun ikke vet er at dette er hennes siste gyldne morgenstund

KAPITTEL 1

Ullevål Hageby, natt til 1. desember.
Hun våkner og kjenner med hele kroppen at noe er fullstendig galt. Først etter noen sekunder forstår hun hvor uroen stammer fra.
Tankene plager henne døgnet rundt. Skal, skal ikke.
Uansett hva hun foretar seg, betyr det problemer. Det er som å befinne seg i en uendelig labyrint. Hun gnir seg i øynene og puster dypt ned i magen.
Hvis kollegene hadde vært mer rause, hadde hun sluppet å se seg over skulderen hele tiden. Så mye enklere livet hadde vært uten intriger og maktkamper.
Maria snur seg, famler etter en varm kropp, etter den eneste hun stoler på akkurat nå, men lakenet ved siden av henne er kaldt.
Hendene treffer i stedet en papirlapp. Skuffelsen brer seg i magen.
Han er gått uten å vekke henne.
Typisk. Hun slår hånden på dynen, ergerlig over at hun ikke fikk fortalt ham historien. Det ble ingen tid. Han kom sent, de elsket på kjøkkengulvet, dusjet, elsket igjen og sovnet tett inntil hverandre.
Hun smiler og myser mot lappen.
”Takk for herlige timer. Er så glad for at vi er sammen igjen. Snek meg ut, ville ikke vekke deg. Ringes. Din P.” Et smileansikt med en blomst ved siden av de runde bokstavene.
Hun synker ned i puten og titter opp i taket. Drømmer seg tilbake til kvelden før, blir varm og smiler. Fremdeles kjenner hun lukten av ham.
Sukker. Alt er ikke enkelt. Forholdet tynges av hemmelighold og problemer.
Nei, hun kan virkelig ikke. Det finnes ingen utgang på labyrinten. Ingen snarvei.
Hun griper etter mobilen og trykker på knottene, displayet viser 05.42.
Det betyr at hun kan sove et par timer, så en god frokost, senere kildemøter og kanskje et avgjørende intervju.
Hvis hun tør.
Hun går gjennom spørsmålene og de mulige utveiene. Men før hun finner en løsning, kommer trøttheten flytende. En behagelig muskelavslapning brer seg i kroppen, benet rykker og søvnen driver tankene av gårde.
Lyder trenger gjennom den lette, drømmeløse søvnen. Døren smeller opp med et brak, etterfulgt av raske trinn over tregulvet og en høy barnestemme.
”Mamma, mamma er du våken!?”
Aurora hopper opp i sengen. Maria kjenner vekten av datteren som en lett vibrering i madrassen. Den lille jentekroppen smyger seg under dynen og varme, små føtter gnir seg oppover leggene hennes. Datteren ler tannløst og planter et vått kyss på kinnet til Maria. Hun stryker Aurora under fotbladet. Ingenting er så mykt som små, nesten ubrukte barneføtter.
”Kom, du må stå opp,” sier Aurora og drar henne i hånden.
”Vi må åpne julekalenderen.”
Maria kysser datteren på håret og tenker at advent og jul er en eventyrlig tid. Det er så mye å se frem til, så mye glede og kos, nå i helgen skal de ut i skogen for å hogge juletre.
”Ja, snart,” sier Maria, snur hodet mot datteren og ler, ”hvis jeg får en kos til.”
Aurora legger de små armene om halsen hennes og kysser henne. Hun rusker datteren i håret. Hvis noe hadde tilstøtt Aurora, tenker hun, ville livet gått fullstendig i stå.
Selvsagt kan hun. Feighet har aldri vært hennes vei. Det må finnes en utgang.
Maria lukker øynene, drar den varme jentekroppen inntil seg og legger armen om magen til datteren. Huden lukter søtt, munnen en anelse surt.
Hun bestemmer seg. Hun må.


Og dermed er handlingen i gang. Neste kapittel er dramatisk.... Jeg drar leseren inn i et inferno sa Krimtimens Liv Rønneberg.
Morsomt og utfordrende å skrive akkurat den biten fra studio 24.

og PS; dette har Aschehoug allerede lagt ut på sine nettsider og i Krimheftet som er distribuert i høst til alle landets bokhandlere.