mandag 19. september 2011

- Smakebit av boken min


Viggo Joahansen har vært min sjef i NRK, og jeg overtok jobben som økonomiredaktør etter ham. I kveld leste han fra boken min i Store Studio. Her følger det han leste.





PÅ DIREKTEN

Kapittel 2


TV24, Oslo sentrum, 1. desember.
”Jepp. Da er vi er i gang,” sier Petter Rollheim. Han reiser seg fra
stolen, øreklokkene over det blonde, krøllete håret. Øynene henger på monitoren mens den røde og grønne vignetten ruller over TV-skjermen. Han knytter hendene, flytter urolig på føttene.
Selv med mange års fartstid som vaktsjef, kiler det i magen når en direktesending går på luften. Så mange detaljer som skal stemme. Så mye som kan gå feil.
Adrenalinet fosser gjennom kroppen når de første bildene dundrer over TV-en. I kveld er det ekstra spennende. Ikke bare har kveldsteamet en toppsak alle medier vil misunne dem. Nesten like stort er det at Maria Bergstrøm sitter bak mikrofonen. Hun er tøff, sjarmerende, vakker og en helvetes god intervjuer. Sendingene dirrer under hennes programledelse. Gjennom intervjuene får hun ut nyheter og innrømmelser fra maktpersoner som ingen andre klarer.
Han har store forventninger til intervjuet med både Krekars advokat og med justisministeren.
Det er lenge siden de har jobbet sammen. Han simpelthen elsker det, like mye som han vet hun hater det. Likevel kan han ikke unngå å kjenne hvordan stoltheten sprenger i brystet. Han er stolt over å være hennes, stolt over å gjøre henne til kveldens gudinne.
Maria er først ut, deretter Tor Hagem. Programlederne leser annenhver headline som om ordene er stafettpinner. Bare stemmene høres, mens bildene ruller over skjermen.
Krekarutsending, NSB-korrupsjon, en gladsak om norsk filmsuksess i utlandet, ny uro i Midtøsten før sporten får siste headline. En velkomponert sending. God stoffmiks.
Men likevel hører Petter at noe er fundamentalt galt. Marias stemme skjelver under headlinebildene.
Da programlederparet kommer i bildet er det åpenbart at hun har problemer. Det vakre ansiktet er stivt, den fyldige munnen forvridd og de grønne øynene virrer. Maria som ellers har tydelig diksjon, spiser opp lydene.
Petter hiver etter pusten og reiser seg halvveis i stolen.
”Vi begynner med utvik…ling…en i Krekar-saken. TV24 kan i kveld avsløre at mulla Krekar er u-t-vist fra Norge,” stotrer Maria med blanke øyne og rosa hud.
Petter stryker seg over haken. Hånden dirrer.
Han er vant til å takle uforutsette ting. Feil innslag blir sendt på luften, teksting faller ut, mikrofoner svikter, programledere får hosterier, latteranfall eller stirrer inn i feil kamera.
Men aldri har han opplevd noe i nærheten av dette. Med mange hundre direktesendinger bak seg, har Maria steinkontroll. Alltid. Nå virker hun dopet, syk og fullstendig forvirret.
Han kaster et blikk på kjøreplanen, river av telefonrøret og taster inn nummeret til regien. En etasje under desken har producer kontroll over sendingen og kan se inn i studio gjennom en glassvegg.
Petter blir alt annet enn oppløftet av samtalen. Maria klaget over smerter sekunder før sendingen startet.
”Maria er sjuk,” sier producer. ”Hva gjør vi?”
Hånden rundt telefonrøret blir klam. Han flytter telefonen og tørker håndflaten på buksen.
”Gi beskjed til Tor om at han må være innstilt på å kjøre mye av sendingen alene,” stønner han. ”Hvis ikke dette blir bedre, må vi få Maria ut av studio.”
De blir enige om å kutte kamera som går tett på henne. Petter er redd sendingen blir katastrofal. Han frykter sjefenes reaksjoner.
Men fremfor alt er han redd for Maria.
Hun vil være sønderknust når sendingen er over. Bedre blir det ikke hvis media blåser opp hendelsen. Spekulasjoner vil florere. Kolleger vil godte seg.
Petter strammer kjevemusklene. Ti sekunder gjenstår av reportasjen. La henne være skjerpet og strålende, ber han.
Tre sekunder igjen. Han reiser seg. Ett.
Kamera 2 fanger Tor. Med oppsperrede øyne stirrer den mannlige programlederen inn i kamera, svetteperler glinser på overmunnen. Idet han begynner på introen, høres et dempet skrik og Marias hode faller fremover. Pannen smeller i studiobordet. Hun blir liggende halvveis inn i bildet med det blonde håret som en vifte rundt hodet. En hårlokk ligger over Tors fingre.
Petter blir fylt av panikk, bøyer seg over pulten og holder igjen skriket som tvinger seg frem gjennom strupen.
Tor Hagem stiller det første spørsmålet til advokaten som er med på link. ”Hvordan reagerte mulla Krekar på utsendelsen?”
Ved siden av Hagem løfter Maria hodet. Venstre del av ansiktet blir synlig, det er forvridd i krampetrekninger. En rallelyd kommer ut av munnen hennes.
Petter hører ikke hva advokaten svarer og tror neppe at seerne får det med seg heller.
Bildene som strømmer ut fra TV-studio overdøver alt annet.
Maria hoster. Brekker seg. Lager fremmede lyder. Tar seg til halsen. Løfter hodet. Hun ser ikke inn i kamera. Øynene ruller.
Han vil dra ut strømmen, kutte sendingen, men rekker ikke å tenke før alt blir så uendelig mye verre.
Maria nikker på hodet, mister balansen, ramler bakover og drar stolen med seg i fallet. Idet hun lander med hodet på studiogulvet, lyder et kraftig smell

Dette er bare halvparten som gjengis fra kapittel .
Får du lyst til å lese videre?
Håper det.

HER ER RESTEN AV SCENEN

”Overta for meg,” roper han til Sofie. Påtroppende kveldsvaktsjef forflytter den uformelige, svartkledde kroppen over til vaktsjefplass. En svak svettelukt trenger gjennom den søte parfymen hennes.
Det eneste som står i hodet på Petter, er at Maria må reddes. Sendingen kjennes uviktig. Den er allerede spolert.
”Ring Krokan, sjekk med hovedkontrollen om vi kan kutte programmet,” roper han og løper gjennom redaksjonslokalet, ned den brede trappen, ned til hallen og gjennom et par dører. Han springer til regirommet, drar adgangskortet gjennom automaten og dytter opp døren. Så en dør til. Det smeller i metall når døren fyker igjen.
Fem-seks ansikter snur seg mot ham, spørrende. Like fort vender blikkene seg mot monitorene. Folket i regien styrer direktesendingen. De er kule TV-folk, de er vant til det meste, de elsker skandaler på lufta, men helst ikke fra kolleger.
Et par hoder dreier seg langsomt tilbake mot Petter. Panikken står skrevet i trekkene deres. Ingen sier noe. Men han vet de venter på hans avgjørelse. Han venter på nyhetssjefen. Hvor pokker blir Krokan av?
Svetten renner langs halsen, nedover kragebena. Petter stirrer på rekken av små og store tv-skjermer. Den største monitoren i midten viser Tor Hagem i intervju med advokat Meling. Maria synes ikke på skjermene, men gjennom glassveggen skimter han henne på gulvet. De lange bena ligger urørlig, den ene foten mangler sko.
Han biter seg i munnhulen. Kjøreplanen forteller at det er 50 sekunder igjen av intervjuet.
Det holder ikke. Han kan ikke vente mer.
”Avbryt intervjuet, kjør neste sak,” roper han til producer. ”Vi må ut av studio. Nå, sier jeg!”
Producer skotter på ham, knipser med fingrene og sier: ”Kamera 2.”
”NÅ!,” skriker han.
En reportasje om situasjonen i Gaza er neste post.
”Kjør VB,” sier producer og gir signal om at neste reportasje skal på luften.
Petter puster i lange, grunne hiv. Det kjennes som om brystet er fullt av stein.
Han prøver å tenke klart, dytte bort følelsene, handle rasjonelt. Maria må reddes når sendingen forlater studio.
Han snur seg mot PC-en. Kjøreplanen viser at han har ett minutt og 38 sekunder til rådighet. Tiden det tar å spille av reportasjen.
”Ring etter ambulanse!” roper han og stormer ut av regien. Den lydtette døren smeller igjen, han løper ned trappen og inn i studio. Ryggen er våt og munnhulen knusktørr.
Luften i studio er tett av fremmede lukter. Frykt, svette, oppkast og noe annet udefinerbart, en bitter, vemmelig lukt. Innspillingslederen og en fotograf bøyer seg over Maria og løfter den tynne, slappe kroppen.
De røde tallene over promten, som viser teksten programlederne leser, avslører at det er 58 sekunder til Tor skal på lufta. Et kort øyeblikk møter Petter det nakne blikket til kollegaen. Tor putter noe i munnen og drikker vann. En impuls får Petter til å løfte tommelen, så snur han seg og stormer etter kollegene. Døren går igjen og de er i lydkontrollen. Her er det dørgende stille. Blikket faller på Marias gapende munn. Hun lager ingen lyder lenger.
Som i sakte film ser han kollegene legge henne på skinnsofaen.
Huden er lyseblå. Leppene grå som metall. Øynene er lukket. Sikkel renner fra den åpne munnen. I pannen pipler blod fra et sår.
”Kommer en lege?” spør fotografen.
Petter kan ikke svare. Tør ikke tenke, kan ikke engang blunke. Det eneste han makter, er å løfte bena og komme seg bort til henne. Han bøyer seg og kjenner hvordan blodet suser i øregangene, hvordan svetten siler nedover magen, hvordan frykten setter seg fast i spinalnervene. Med klønete hender åpner han de øverste skjorteknappene hennes. Legger langfinger og pekefinger på halspulsåren.
Han trekker hånden til seg. Hun er iskald og våt, men pulsen banker lett. Redd lener han seg over Maria og legger munnen over hennes. Leppene er kjølige og slappe, ikke varme og søkende. Hun lukter vammelt av oppkast og blod. Han svelger og puster luft inn i henne, presser håndflatene ned på brystkassen og legger den andre hånden over.
Trykker. En gang, to ganger.
Alt skjer på autopilot.
Han gjør munn til munn på kvinnen han i går kveld elsket med. Han nøler og ser opp. Frykten blir et øyeblikk erstattet av vemod. Han stirrer på de buete øyevippene, på den sminkede huden og den myke, livløse munnen. Med en ny visshet om hva hun betyr for ham, bøyer han seg og fortsetter å blåse luft inn i munnen hennes.
Han har aldri sagt det til henne, men med de kalde leppene hennes mot sine forstår han det.
Han elsker Maria, for pokker, han elsker henne.


Aschehoug har laget et hefte de kaller Krimhøst. Her har de smakebiter av seks ulike kriminalromaner som forlaget utgir i år.
Min roman "På direkten" er en av de utvalgte. Heldige jeg. Og kapittel to er altså med på denne smakebiten.
De andre som får presentert deler av romanene sine er Øistein Wiik (Slakteren) ,Sidsel Dalen(Dødelige dråper), Stein Morten Lier (Bunnen av Himmelen), Kurt Aust (Når døde hvisker) Arild Aspøy(Fredsfyrster).

5 kommentarer:

  1. Spennende! Gleder meg til resten....

    SvarSlett
  2. Veldig kjekt å få ein smakebete. Korleis kjennest det endeleg å sleppe teksten ut i all offentlegheit?

    Lukke til med lanseringa. Ser fram til å lese resten.

    Alt godt
    Svein Tarald

    SvarSlett
  3. Hei.
    Jo,det føles både helt ok,samtidig som det er veldig skummelt. Hvordan er det for deg? Skal lese boken din nå i høst. Hvis du er på disse trakter, hyggelig om du kommer på lanseringsfest den 11. oktober!!

    SvarSlett
  4. Eg syntest nok ikkje det var så skummelt å gje ut boka i seg sjølv. Men det var ein ganske nervepirrande periode frå ho var ute, til dei fyrste bokmeldingane kom. Det tok omlag ein månad for min del, og på slutten var eg nok litt redd for at ho skulle bli fullstendig oversett. Forhåpentleg slepp du å vente like lenge.

    Lanseringsfest hadde vore artig. Viss eg finn ei unnskyldning for å reise austover, skal eg definitivt komme innom.

    Veldig kjekt å høyre at du har tenkt å lese boka mi forresten. Du må berre spørje etter eit frieksemplar hos Aschehoug, om du ikkje har gjort det alt.

    Svein Tarald

    SvarSlett
  5. Hei.
    Ja, jeg skjønner at den perioden er skummel. jeg har ingen forhåpninger om at det blir anmeldelser den første tiden, vet at det er flere etablerte fra høstens publikasjoner som flere uker etter publisering, fremdeles ikke har fått omtale,
    Hyggelig om du kommer. hvis ikke, sees vi sikkert. tenker at vi debutanter må finne på en "happening"sammen i høst. Vi snakkes!

    SvarSlett