Primadonnanykker og kontrollfreak?

Om jeg har primadonnanykker?
Håper ikke det. Spark meg i skinnleggen, bombardér meg med slemme SMS hvis det er tilfelle.
Men jeg er såpass til primadonna at jeg de siste gangene jeg er blitt intervjuet av pressekolleger faktisk har spurt om å få lese sitatene mine.
Hvorfor nevner jeg dette?
Jo, jeg har fått spørsmålet om jeg greier å la være å ta sitatsjekk her fra lesere på bloggen.
For de som ikke er medievant: Alle som blir intervjuet av journalister "eier" sine sitater og har krav på å godkjenne dem før de kommer på trykk. Folk har også krav på å få vite hvilken sammenheng sitatet eller sitatene skal brukes i, Som det heter: Journalisten skal på forhånd klargjøre premissene for intervjuet.
For avisjournalister er sitatsjekk en del av den mest kjedelige hverdagen. Etter at artikkelen er ferdigskrevet,må du sende sitatene og av og til hele reportasjen på mail til intervjuobjektet.
Sitatsjekk forsinker og forsurer arbeidsrutinene i en avis, men vi respekterer det som en rammebetingelse,- og i beste fall en kvalitetssikring.

Se & Hør og Dagsnytt
I løpet av de over 20 årene jeg har vært journalist har jeg blitt intervjuet noen ganger. Det har vært alt fra Se & Hør og Dagsnytt som har laget saker på meg og reaksjoner på min til tider tøffe og pågående journalistikk da jeg jobbet i Dagens Næringsliv.Jeg er blitt intervjuet av diverse aviser da jeg fikk redaktørjobb i NRK, det er blitt laget reportasjer på reaksjoner på mine gjestekommentarer i lokalavisen Budstikka, det er blitt laget reportasjer hvor jeg er intervjuet om faglige spørsmål, det er blitt store oppslag på at en kjent person saksøkte meg ( jeg ble frikjent). Ingen av disse gangene har jeg spurt om å få sjekke sitatene, men jeg har alltid spurt hva sammenhengen er og hva de kommer til å bruke av det jeg har sagt.
Den største lærdommen jeg har som intervjuobjekt, er at jeg har fått den gufne telefonen, den som alle har mareritt om: "VG her, vi har hørt at..." En dag på jobb sa den bråkjekke stemmen i den andre enden av telefonen nettopp det. "VG her, vi har hørt at du måtte gå," da det ble kjent at jeg i løpet av noen måneder ville trekke meg fra en lederjobb i NRK. Det var en spesiell følelse, hvor jeg visste at uansett hva jeg sa, ville reporteren tolke det på sin måte. Heldigvis kom det aldri noen sak på trykk, for journalisten fikk ikke hull på de såkalte ryktene,- sjefen min tilbakeviste det. Og så tok jeg permisjon for å være ressursmamma for mine tre barn, flyttet til Frankrike og begynte etterhvert på denne boken som snart når markedet.
Da jeg kom tilbake fra Frankrike og fikk ny lederjobb i NRK ble det også omtalt i media, men ikke i VG, såvidt jeg husker.

Romanen er ikke meg!
Men det jeg står oppe i for tiden, er annerledes. Det å ha skrevet en roman er kort og godt noe helt annet enn det jeg før har opplevd. Det er så personlig. Det er mine ord, mine tanker, min fantasti og mine mareritt som kommer på trykk. Manus har krevet all min fritid de siste tre årene. Det ligner ingen annen tilsvarende situasjon jeg har vært oppe i. Når prosjektet bokdebut er så personlig, ønsker jeg å ha litt kontroll over hva som skrives.
Romanen min handler litt om dette: Hva skjer med journalister og et mediehus som plutselig får hele pressen etter seg, som blir mistenkt for et drap? Det har vært litt spennende å jobbe med. Boken handler selvfølgelig om mye annet enn det, men starten viser at journalister kan opptre litt uklokt på en arena de burde kontrollere.
Mange spør; "Hvor selvbiografisk er boken din? Andre spør:"Hvem av personene er deg?"
Alt og alle er meg. Historien, konfliktene og personene er diktet frem av meg. Derfor er jeg mer enn noen gang opptatt av å ikke bli misforstått. Jeg innrømmer det gjerne; som bokdebutant er jeg nesten blitt kontrollfreak.
Nesten, ihvertfall.
Jeg er jo ingen morder tross alt.