onsdag 31. august 2011

Planen om bok nummer to




Siden påske har jeg gått på tur med bikkja og tenkt på bok nummer to. Jeg har sneket meg ut av huset og gått på tur helt alene, mens jeg har grublet på nye kriminalgåter. Alene i stillheten med labradoren Freia har tankene spilt vilt og fritt. På turene har jeg fantasert hvordan det går videre med hovedpersonen i boken min, Christina Fiori Mørk.
Jeg har gjort noen få notater underveis på iPhonen, har tenkt ut et nytt plott, og har utviklet et nytt persongalleri. Tilbake fra tur har jeg overført notatene til PCen.
I sommerferien fikk jeg opp til flere aha-opplevelser, både med hensyn til personer og til spesielle og spennende scener.
Nå er jeg snart klar for å sette meg ned å skrive en ny roman.
Forlaget mener jeg bør være godt i gang før debutboken min kommer.


Med blokk og blyant først

Problemet er en godt utviklet musearm. Så når jeg nå setter meg ned og skriver synopsys, gjør jeg også notater for hånd. Men jeg ser praktisk talt hele den nye boken for meg. Åpningsscenen har jeg, likeså tittel på boken, og Christina skal gå gjennom et svært vanskelig moralsk og personlig drama.
For Aschehoug vil at jeg skal utvikle Christina Fiori Mørk videre. Den tøffe og sårbare politikvinnen, med et litt turbulent kjærlighetsliv og med en vanskelig familiebakgrunn, tåler ihvertfall en eller to bøker til.
Forlaget liker også person numer to i boken "På direkten", journalist Petter Rollheim. Mulig Petter blir med videre i bok nummer to, men er ikke sikker.

Ut av Oslo

Alle sier at bok nummer to virkelig er testen på om du virkelig kan bli forfatter. En ting er å få til en bok, men har man fantasi og overskudd til en bok til?
Si det.
Jeg har i hvertfall en god porsjon fantasi, og har bestemt meg for å flytte handlingen ut av Oslo. Drama skal skje to helt forskjellige steder.
Mens jeg løper, eller går på tur med bikkja tenker jeg ut nye historier og nye scener. Da jeg tok årets første bad i påsken, fikk jeg ide til starten på neste bok.

Havet er viktig for Christina Fiori Mørk. Hun elsker og hun hater havet, men må likevel leve nær sjøen. Hver dag året rundt, står hun opp og hiver seg ut i vannet, også når gradestokken viser minus 15 grader. Slik kan det bli fæle scener av.
Slik kan man få vannskrekk av.

mandag 29. august 2011

- Hurra for Dagbladet!



Hurra for Dagbladet! Under tittelen "Debutantball" lover avisen mandag å ta sikte på å anmelde alle høstens skjønnlitterære debutanter.
"Det har vært en første gang for alle," skriver journalisten og forteller om hvor vanskelig det er for ukjente debutanter å nå gjennom støymuren i media. Om fjorårets Brageprisvinner og andre bestselgende forfattere som fikk null eller liten oppmerksomhet det året de debuterte.

Stakkars oss.
I høst er vi rekordmange som debuterer. Dagbladet mener at både vi og leserne fortjener at bøkene våre får omtale.
All ære til avisen for den holdningen...
Avisen samlet oss debutanter for et par uker siden på Operataket. Over en dobbeltside presenterte DB oss alle 25 forfatterspirer og bøkene våre med tittelen "De nye stemmene." Siden gjorde Aftenposten nøyaktig det samme.


Positiv omtale for noen.

Dagbladet har tradisjonelt sett vært kulturavisen fremfor noen, selv om det siste årene har vært vanskelig å oppdage nettopp den siden.
Men hver mandag kjøper jeg papiravisen. Det har jeg gjort i mange år. Lenge før jeg tenkte på å skrive bok. For på mandager har Dagbladet bokspesial. Her har de intervjuer med forfattere, kritikk og omtale av de nye titlene. Nyttig for en vordende forfatter.

Sitrende forventning

I mandagens papirutgave smeller avisen til med kjempekritikk til en av de 25 som jeg møtte på Operataket for et par uker siden.
Den gangen vi alle fortsatt var fylt av sitrende forventning, som en kjent kommentator kalte det.
Siden har noen av oss debutert, noen få har fått omtale, noen slakt og noen få hederlig omtale.
Den sitrende forventning har satt seg i bekymringsrynken til noen av oss.
Men noen få trenger ikke å bekymre seg.
"Høyaktuell krimdebut" og "ambisiøs og intrikat intrige som overrasker leseren med uventede vendinger helt til bokens siste side," skriver Dagblasdet om journalisten Olav Rokseth første bok, "Et spørsmål om beskyttelse."

Mye å gruglede seg til.
Jeg kjenner det er så gøy. at jeg unner Rokseth dette så innmari, selv om jeg bare har truffet ham på to debutantmøter.
For jeg vet hvor mye boken har kostet å skrive.Hvor mange kvelder, morgener, ferier og sommerdager han har slitt over tastaturet, mens alle andre har levd livet.
Det er gøy om flere debutanter får hederlig omtale i Dagbladets gjennomgang. Men noen av oss må sikkert være forberedt på slakt eller drepende kritikk.
Holder Dagbladet det de lover, blir det min tur også en gang i løpet av høsten og vinteren.
Det er slik man bare kan gruglede seg til.

lørdag 27. august 2011

Hagefestkjolen er reddet etter nesten-skandale



Den røde Hagefest-kjolen er reddet! Nå henger den til tørk etter å ha fått et glass rødvin på seg.
Men det ser ut til at den er blitt krøllete etter vasken...
En av Aschehougs sjefer sølte nemlig halve glasset over meg på hagefesten forrige kveld. Noe landet på et strategisk sted, midt på høyre bryst. Stakkars mann, han ble ganske flau og fortvilet.
"Jeg kan jo ikke akkurat fjerne det heller," sa han og tørket seg over pannen.



Jeg fant litt vann og tørket bort den verste flekken, og håpet at folk ikke så det.
Vi debutanter minglet rundt. Forfatter-kollega Sidsel Dalen og jeg avtalte at vi skulle bli kveldens beste minglere og at vi skulle hilse på flest mulig.
Tror vi fikk det til.

Minglere og de andre

Det er jo bedre å vandre hvileløst omkring, speidende etter et kjent og snilt ansikt, enn å stå tafatt og vente på at noen oppsøker deg.
Etterhvert så jeg forskjell på folk. Det var oss ukjente debutanter og så var det resten, de kjente forfatterne eller andre kjendiser. De minglet mindre. Kjendisene sto på samme sted. Folk kom til dem.




Vi strømmet rundt dem og til dem. Derfor snakket jeg med mange; Tom Egeland, Tom Kristiansen, Anne Ragde, - ja hun satt, hun sto ikke, hun satt på terrassen og holdt hoff. Jeg snakket med tidligere DN-kollega, nå fetert Elle-redaktør Signy Fardal, nikket til Trygve Hegnar, fikk komplimenter av ukjente menn, fornærmelser av andre, møtte Aftenpostenkommentator Vidar Kvalshaug som jeg ellers bare hadde twitret med, og som nå la bilde av meg på Sushi-jakt ut på Twitter.

Har jeg ikke sett deg før?

Mange kjente ansikter passerte. Og der like ved ostebordet, med et glass i hånden sto en fotograf jeg husket fra gamle dager. Dette bildet knipset han av meg den gang:




Fotograf Morten Krogvold hevdet han husket fotoseannsen for over 20 år siden. Den gang jeg var ung og vakker nok til å fuske i modellfaget.
Han skriver også bøker, men fortalte at det var så "deilig å ikke komme med bok i år."

Jeg støtte på en annen debutant som hadde med seg lokalavisen på slep. Journalisten fra Romsdals budstikke ble begeistret da hun skjønte at min familie stammer fra Åndalsnes og Isfjorden, og så tok hun bilder av meg også. Jeg strøk videre.

En annen mingler var Gunnhild Corwin, gammel nabo fra oppveksten som jeg passet barna for.



Corwin er også fersk forfatter på Aschehoug, men har før kommet med en nydelig bok "Ida dans" som handler om kampen hennes kjære datter Ida hadde etter at hun ble kreftsyk og om det å miste et barn. Den nye boken hennes heter "Etter dansen," og er om livet med sorgen. Hun er en tøff og levende dame som snakker åpent om det er å leve med et slikt tap.
Gøy og rart å treffes igjen etter så mange år. Min gamle nabo fikk meg den gang som 19-åring til å reise til Paris. Uten årene i Frankrike tror jeg at livet mitt kanskje hadde blitt annerledes. Hun har kanskje en aksje i at jeg faktisk ble et skrivende menneske.
En annen som har en stor aksje i at Aschehoug oppdaget meg, er nabo, venninne og forfatter Gøril Wiker. Hun var også der den kvelden.

Hagen var full av politikere og. En strøk forbi meg, stoppet opp og så meg inn i øynene og sa " Det der kaller jeg et vakkert smil,- og gikk videre. Slik kommer fra menn som er vant til å mingle, tenkte jeg.
Jeg så ingen som lå fulle under buskene, men det var mange som nøt godt av den åpne baren.

Slitne føtter
Jeg snakket selvfølgelig med andre mer ukjente forfattere,med andre journalister, med tidliere kolleger, med tidligere intervjuobjekter,  med Anne Aasheim som ansatte meg som sjef i NRK og som nå er leder for Kulturrådet, med min redaktør Mia Bull-Gundersen og med Aschehougs toppsjef  Mads Nygaard. Da festen var slutt, forsvant alle de kjente og de håpefulle videre på nachspiel på Litteraturhuset og på Lorry, mens jeg sto i regnet og ventet på at min snille mann og kjæreste skulle hente meg. Jeg var sliten etter all mingling og dro av meg flekkete kjole og høyhælte sko straks jeg var hjemme.
Vorspiel før festen med Aschehougs redaktører og forfattere etterfulgt av mange timer hagefest var nok for en amatør som meg.Kanskje kommer jeg sterkere tilbake neste år. Kanskje trenger jeg å mingle mindre.
Eller kanskje jeg kniper hardt i noen visse litteraturkritikere...

torsdag 25. august 2011

Hagefesten er over




Jada, jeg var på hagefesten. Gøy og rart.
Aschehougs legendariske hagefest var akkurat slik vi leser om: Proppfullt av kjendiser, av kjente forfattere, vinen fløt, stående buffet, gamle damer, sikkert kjente en gang, på krakker i hagen, en bråte med journalister og rundt 50 bare fra NRK,(!) fryktede litteraturanmeldere, ukebladdivaer, slitne journalistkjendiser, tidligere statsministre, nåværende og tidligere kulturminister, modeller og artister. Og midt i sirkuset; oss stakkars debutanter som mingler etter beste evne.

Men nå er jeg sliten og vil sove. Skal opp klokken 0430 i morgen og det er bare fem timer til. Må rekke første fly til Trondheim hvor jeg skal holde foredrag for ørten NRK-redaktører om featurejournalistikk og reportasjeledelse.
Aschehoug har lukket portene til hagen og de andre fester videre på Lorry og Litteraturhuset. Det er forskjell på folk og forfattere. Noen har en vanlig jobb også.
Kanskje kommer jeg med mer drypp fra festen senere når jeg har sovet på det.
Kanskje kommer sladderen da...Smilene, flørtene og fornærmelsene...

onsdag 24. august 2011

- Hvorfor gi terningkast to til en ukjent debutant?




De siste dagene har jeg tatt meg selv i at jeg veldig raskt slår opp på papiravisenes kultursider.
Jeg følger med på hvilken medfart og omtale mine med-debutanter får. Mange av de jeg traff på Operataket er allerede ute med bok.
Fasit så langt er at flesteparten foreløpig ikke har fått noe omtale eller kritikk, et par har fått hederlig omtale i de store avisene og en fikk regelrett slakt i VG.

Hvordan drepe en debutant
Åh, som jeg synes synd på forfatteren. Jeg tenker at kritikeren kunne spart seg de harde formuleringene. Er det egentlig vits i å omtale en totalt ukjent debutants roman hvis man mener den er så dårlig at den bare fortjener terningkast 2 eller enda verre 1?
Hører dere litteraturanmeldere; hvis dere mener boken min er så dårlig at den ikke er verdt mer enn terningkast 2, da står jeg gjerne over. Bla til neste forventningsfulle debutant. Det er ikke noe vits i å trekke frem noe dere synes er så elendig.
Kanskje finner dere en som er verdt en treer eller firer.
For den totale tausheten er også en hard dom. Forfatteren forstår det. Men den tolkes likevel ikke slik av alle.

Ta heller Ragde eller Knausgård

Jeg hadde forstått at man slaktet kjente forfattere som plutselig skrev elendig, hvis stjerneforfattere Ragde eller Knausgård, eller for den saks skyld Nesbø, plutselig forfattet til en ener, jo da er jo det en nyhet som er verdt å spre til det bokelskende publikum. Jeg forstår også at bokanmeldere vil gjøre noe dersom mange av debutantene leverer bak mål. Det forteller noe om forlagets vurderingsevne. Men å knuse en ukjent debutant fullstendig? Forstår det ikke.
Foreløpig lever jeg i en bomullsverden. Alle er positive og sier de vil lese boken min.
Vel, nesten alle da. Noen er så greie å si at de ikke kan fordra krim. Hallo, takk for den tilleggsinformasjonen, likssom...
Og ja, jeg forstår at jeg stikker hodet ut, at jeg vil få pepper av journalistkolleger, og jeg tåler det.

Og jeg klager ikke på egne vegne. Har vært så heldig å få forhåndsomtaler. Hele fem artikler er det foreløpig blitt, nei, vent; seks artikler.
Sist ut er Journalisten:"NRK-journalist med drap på åpen scene." Snilt intervju med meg. Jeg unner meg å nyte det for jeg vet at den tøffe hverdagen venter meg. Forlaget har advart meg om at vi journalister får mye tøffere omtale i media enn andre forfattere.
Men akkurat nå bekymrer jeg meg ikke for det. Utsetter den følelsen.
I morgen er det tid for Aschehougs tradisjonssrike hagefest. Min yngste sønn var med å kjøpe ny rød kjole i dag, men når jeg ser værvarsel lurer på om jeg må ta ull under og gummistøvler på bena. Aschehoug inviterer oss debutanter på vorspiel på gamle Clodion cafe. Jeg regner ikke med at man diskuterer avisenes omtale på slike dager.
Trolig er de mest kritiske litteraturanmeldere også tilstede i Aschehougs hage. Kanskje jeg skal gi noen et diskret klyp i...



lørdag 20. august 2011

Joda, jeg får med meg hagefesten.

Men så blir det hagefest på meg likevel.
Sjefene i NRK var så greie å flytte foredraget mitt i Trondheim til dagen etter, til fredag. Jeg skulle tegne og forklare om et satsingsprosjekt på featurejournalistikk i NRK torsdag ettermiddag, samme dag som Aschehoug åpner hageportene sine. Men nå rekker jeg Aschehougs legendariske hagefest, må bare stå opp i seks-tiden eller før neste morgen for å rekke åtteflyet til Trondheim hvor det er todagers redaktørmøte.
Innen den tid må jeg ha sendt forlaget korrekturen tilbake. Stønn...
Jobben med å lese og godkjenne korrekturleserens arbeid er alt annet enn morsomt. Da jeg var med å skrive en utenriksbok for noen år siden, ble all godkjenning av korrekturen gjort digitalt. Det ble altså gjort med et tastetrykk. Men hos Aschehoug bruker de fortsatt papir.Det er en sann lidelse å bla seg gjennom alle de mer enn 400 arkene, tyde korrekturtegn, godkjenne eller ikke, eller tilføye mine endringer. Håper ikke boken blir like kjedelig for mulige lesere som den virker for meg nå...
Boring!
















fredag 19. august 2011

- Aldri stole på en journalist?



Det er helg og en begivenhetsrik uke ligger bak meg. Avisintervjuer, sjampis, lykkefølelse og glede.
På pressekonferansen til Aschehoug fikk jeg presentert romanen min og omslaget ble for første gang vist frem.
På bildet over her ser dere omslaget. Noen små justeringer igjen, for å få motivet enda tydeligere. En død kvinne, kamera og studio.
Men fortsatt kan jeg ikke hvile.
Denne weekenden blir ikke fylt med lange turer, fest og moro. Hardt arbeid venter. Det aller siste arbeidet med boken må jeg nemlig gjøre disse to dagene.

Heretter alltid sitatsjekk!

Når jeg sitter her med papirarbeid foran meg dveler jeg likevel over uken som har gått. Den har lært meg et par ting. Aldri stol på at journalisten gjengir det du forteller. Det som kommer på trykk er ikke alltid riktig.
Litt trist å oppleve. Desillusjonerende, rett og slett.




På pressekonferansen på Aschehoug denne uken møtte vi debutanter et stort pressekorps. Noen ville snakke med meg etterpå. Jeg tenkte jeg skulle være "large" og avslappet. Skulle ikke bli hysterisk og be om sitatsjekk. Gjorde derfor ikke det. Konsekvensen var at jeg fikk både feil navn i en avis og jeg ble ikke sitert riktig på noe annet. Ikke alvorlig riktignok, men likevel irriterende. Særlig i våre google-tider, hvor alt kan søkes opp i ettertid.
Tittelen på storyen dere ser over her, er heller ikke så dekkende for boken min. Selv om På direkten er en krim hvor drap blir begått, er handlingen ikke blodig. Drapsmetoden er for avansert til det og jeg er ikke begeistret for voldelige scener.

Klok av skade
I går ble jeg intervjuet igjen. Da ba jeg om å få lese intervjuet. Og på mail i dag fikk jeg lese alt. Denne gangen hadde journalisten stavet navnet mitt riktig og han hadde laget en fin historie. LIkevel var det et par småting jeg ville ha endret på. For det er nyanser som kan være riktig og viktig.
Til uken kommer intervjuet i fagbladet Journalisten, og en av dagene har Aftenposten også en utbrett og samlereportasje på høstens debutanter. Også her fikk jeg sitatsjekk.



Men nå har jeg ikke tid til å dvele ved andres skrivestil og presisjonsnivå. Denne helgen venter beinhardt arbeid. Et bud fra Aschehoug kom til NRK i ettermiddag med en stor pakke. I esken ligger alle arkene til boken min. Over 400 sider. Det er tid for siste korrektur. Siste sjanse til å stryke en setning, kontrollere at alle kapitlene stemmer og alle ord er riktig stavet.
Om en time skal jeg hente de to minste barna som har vært borte på svømmeleir en hel uke. Gleder meg så til å se dem, men jeg får dessverre ikke tilbragt så mye tid med dem i helgen.
På bordet foran meg ligger pakken med alle arkene.
Det er ikke akkurat drømmehelg som ligger foran meg.

tirsdag 16. august 2011

- Ikke glem den sitrende augustfølelsen



For en dag!
Det er ikke mye annet for meg å si enn akkurat det.
For det er ikke hver dag jeg står på en scene. Det er ikke hver dag jeg er et intervjuobjekt.
Men i dag entret jeg podiet i Aschehoug lokaler, og syntes det var gøy. Foran meg satt rundt 70 kulturjournalister, - ante ikke at det fantes så mange-, de spiste pizza, noterte og tok bilder.
Foran forsamlingen fortalte jeg litt om boken, handlingen og om ideen.
Ideen til boken startet nettopp med den følelsen jeg hadde en gang da jeg gikk direkte på TV og hjertet banket frenetisk mot ribbena. Tenk om jeg ikke husket hva jeg skulle si, om jeg fikk totalt jernteppe, ble helt paralystert, så latterlig ut, besvimte av skrekk. Slike forferdelige tanker raste gjennom hodet sekundene før jeg var på.

- Slapp av, sa vaktsjef før sending.- Det er bare fjernsyn, du dør ikke av det.
- Jo, men tenk om jeg gjør, funderte jeg.
- Dessuten, fortsatte vaktsjef, - sendt er noe så forbannet glemt.

Tja, er det slik? Glemmer seerne noengang de skikkelig tabbene?

Det er denne "nær døden" - følelsen jeg har forstørret til det groteske i kriminalromanen "På direkten."
Boken min starter med at programleder Maria Bergstrøm kollapser og får et dødelig anfall for åpen mikrofon. Det utarter seg,alt går galt, og det blir en sending som ikke vil bli glemt.
Jeg håper jeg aldri glemmer den berusende lykkefølelsen jeg har akkurat nå. I dag har jeg blitt båret frem av Aschehougs apparatet på en pressekonferanse hvor alle vi seks debutanter fikk våre minutter på scenen. Siden var vi på lunsj med Aschehougs redaktører og ledelse.
Tror vi alle var i en form for lykkerus.
Siden ble jeg intervjuet av Adressa og min gamle avis Aftenposten.
En begivenhetsrik dag.

På Twitter
I går kveld twitret jeg om dagens pressekonferanse i Aschehoug, noe om at jeg var spent. Da fikk jeg til svar, eller retweet fra Aftenpostens kommentator Vidar Kvalshaug:
- Du og andre debutanter må ikke glemme sitremåneden august 2011. Alle vil dere godt. Ikke glem følelsen, twitret Kvalshaug til meg.
Lover det! Aldri vil jeg glemme den sitrende forventningen, lykkefølelsen.
Nå gjenstår siste korrektur,trykking, venting og til sist endelig lansering den 11.10.11.
Tror jeg bør be meg fri fra jobb den tirsdagen. Det er en sjanse for at det akkurat den dagen vil være vanskelig å konsentrere seg om noe annet enn boklanseringen...
Har en mistanke on at augustsitringen går over til oktoberbobling.
Da får det så være om bakrusen kommer i november. Vil ikke være det foruten.
Og ps: forstår at det er vanskelig å legge igjen kommentar her på bloggen. heller ikke jeg får det til. Skal prøve å få tid til å rydde opp i det. Takk til alle som leser!

"De nye stemmene"


I dag; dobbeltside i Dagbladet med 25 av oss høstdebutanter.
Ikke mye plass til hver og en.
Under tittelen "De nye stemmene" hadde jeg fått nummer 13 blant de 25.
Om boken min, På direkten sto det: "En nyhetsanker blir drept på direktesendt TV. Kanalen er TV24 og handlingen er lagt til nåtid. Står noen i redaksjonen bak? Boken handler også om en tøff mediebransje, ispedd en god del kjærlighet og sex."
Skulle gjerne fått plass til mye mer av bokens innhold, men det kan vente. Forhåpentlig byr det seg flere muligheter.
I morgen, tirsdag: Aschehoug har pressekonferanse. Plutselig er jeg havnet på den andre siden av bordet. Vel er jeg noen ganger blitt intervjuet i løpet av mine år som journalist, men aldri før har jeg deltatt på en pressekonferanse uten å være den spørrende journalisten. Det blir mer enn spennende.
I morgen skal forlaget ha et eget debutanthjørne. Der skal jeg bli intervjuet på en scene av en av forlagets redaktører. Senere på dagen skal vi til Aftenposten for intervju.
Dette er ikke hverdagskost, selv for en journalist.
- Nyt det, sier mange. Snart begynner alvoret. Slakt, taushet eller middelmådig omtale... Hva er verst mon tro?
Spennende uansett. Ingen kan ta fra meg lykkefølelsen akkurat nå. Følelsen av å ha kommet i mål.

søndag 14. august 2011

25 håpefulle debutanter på Operataket

g

For noen dager siden møtte jeg flokken av høstens bokdebutanter. Vi var rundt 25 håpefulle forfatter-spirer som troppet opp til avtalt tid på toppen av Operaen.
Det var flest menn, men også noen kvinner. Vi var i alle aldre, men jeg var nok blant de eldste. Og jeg er ikke den eneste journalisten som debuterer. I alt talte jeg fire, med meg.
Og jeg var absolutt ikke ensom som krimforfatter. Krimelskere får mange nye penner å velge mellom denne høsten.
Vi sto i solen og myste i det skarpe, hvite lyset. Tok på og av oss solbrillene mellom slagene i fotograferingen.
Anledningen for at vi led oss gjennom den varme og skarpe solskinnet var Dagbladet. De ville ha oss alle samlet til den årlige debutantreportasjen.
Jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å få samlet mer enn 3-4 intervjuobjekter til fotografering samtidig. Men jeg tror ikke Dagbladet hadde problemer. Tvert i mot sa både reporter og fotograf at vi var mange som kom.
Alle vi som debuterer med bok i høst, vet at det er en tøff og kynisk verden der ute. Det er vanskelig å få omtale i media og det er utfordrende å få god plassering i bokhandelen. Å være med på en slik dobbeltside i Dagbladet er derfor gull verdt, selv om du er en av veldig mange og selv om de færreste får med seg akkurat ditt navn.

Etter felles fotografering, ble vi alle tatt profilbilde av og vi ble intervjuet om boken vår og om hva vi gjorde når vi ikke skriver.
Et par hadde til og med seg boken si, viste oss omslaget og bladde i sidene. En av gutta hadde skrevet en bok som ble lansert samme dag, og inviterte oss på lanseringsfest på Gyldendal samme kveld, en annen kommer med bok til uken og skal også ha fest.
I morgen kan du lese om oss alle i papirutgaven av Dagbladet. Men allerede her på denne bloggen kan du få oversikt over hvem som er høstens debutanter.
De som debuterer med skjønnlitterær bok i høst er:

Aschehoug forlag:
Sidsel Dalen: Dødelige dråper
Svein Tarald Framnes: Juletre til Afrika
Demian Vitanza: Om det uavklarte
Anne Cecilie Remen: På direkten

Cappelen Damm:
Marianne Terjesen: For Leas skyld
Sondre Midthun: Kom aldri nærmere
Didrik Morits Hallstrøm: Du er ikke død før jeg slutter å elske deg
Caroline Kaspara Palonen: Xeroxdager
Casper André Lugg: Barnets første død

Kagge forlag:
Tom Bakkeli: Terrorjegerne
Knut Henning Larsen: Tann for tann

Schibsted forlag:
Gro Trollet: Blackbird

Gyldendal Norsk forlag:
Olav Rokseth: Et spørsmål om beskyttelse

Tiden:
Ulrik Høisæther: Pokerfjes

Juritzen forlag:
Naken i hijab, Gunn Marit Nisja
Presteskapet, Sonja Holtermann
Allahs tårer,Rikard Spets

Vigmostad & Bjørke
Skinn, Carl Johansen

Det var en fyr fra Oktober der også som debuterer med lyrikk og et par fra noen mindre forlag, men jeg fikk ikke med meg navnene.
Derfor er listen min litt mangelfull. Men i morgendagens Dagbladet får du hele oversikten og en presentasjon av hver enkelt debutant og bok.
Men hvis noen av leserne av denne bloggen har noen navn jeg ikke har fanget opp, send meg en melding på det!
Da Dagbladet forsto at jeg hadde tenkt å skrive om seansen på denne bloggen, ba reporteren meg om å vente å publisere det til i dag. Og det gjorde jeg altså. Så stor makt har media, altså.
Det er rart å tenke på at blant alle de på Operataket, er det trolig bare en som slår virkelig igjennom. Blant alle høstens nye penner er det som regel bare en eller kanskje to som lykkes med de store salgstall.
Ifjor var det Tysteren fra Juritzen som ble den store salgssuksessen. Om noen måneder vet vi hvem av oss på taket som har fått det til.
Men uansett salg eller ei; Alle vi på Operaen denne solskinnsdagen var lykkelige: Vi har fått drømmen vår i oppfyllelse. Våre ord og tanker kommer ut mellom to stive bokpermer.
For meg er det ihvertfall nok suksess.

torsdag 11. august 2011

Bokdebutant, men Aschehougs hagefest rekker jeg ikke


I dag er det akkurat to måneder til kriminalromanen min "På direkten" kommer ut. En evighet, men selve produksjonsperioden i et forlag tar tid.
Boken ble antatt for over et halvt år siden, men nå går det slag i slag fremover.
I ettermiddag fikk jeg manus i PDF-format på mailen fra Aschehoug. Nå kan jeg altså med egne øyne se hvordan sidene i boken min blir.
Det er herlig, skummelt, pirrende og vanvittig gøy. Alt på en gang.
Siden romanens handling er fra høsten 2011, ( og ikke fra 2009, slik forlaget først markedsførte) fikk jeg lov til av redaktøren min å skrive inn noen setninger om 22.07, nå helt etter siste deadline var over for lengst. Derfor satt jeg i forrige uke, i ferien, og flettet inn noe, ikke mye, men noen få tanker til hovedpersonene. Jeg syntes det ville være rart å komme med en roman fra Oslo, hvor hovedpersonene vandrer gjennom byens gater uten å nevne de forferdelige terrorangrepene med et ord. 22. juli har gjort noe med byen vår og med nordmenn flest.
Når jeg nå bladde meg gjennom sidene i boken, ser det så fint og reelt ut. Mitt manus blir virkelig bok.
Det begynner å gå opp for meg. Bokprosjektet er ikke bare en teoretisk framtidsgreie lenger. I dag møtte jeg over 20 andre av høstens forventningsfulle debutanter.Bleke, fattet og stolte, var vi vel alle sammen. Vi er en broget forsamling, men det vil jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg.

Går glipp av hagefesten
I dag poppet også invitasjon til Aschehougs hagefest inn på mailen. Nok et bevis på at jeg teller med blant "forfatterne". (Selv om jeg vel ikke kan kalle meg forfatter ennå.Tror du må ha to bøker på samvittigheten for å kunne kalle deg det.)
Bare så synd at jeg på tidspunktet for hagefesten er i Trondheim på en redaktørsamling. Der skal jeg holde foredrag for en haug med NRK-redaktører om featurejournalistikk. Vanskelig å endre program for så mange nå, og veldig irriterende for meg å gå glipp av den legendariske hagefesten. Hvis jeg hiver meg inn i en taxi og drar til flyplassen, rekker jeg kanskje siste halvtimen av festen. Det er litt bittert, men slik er livet.
Arbeid går foran bok.
Men andre store ting for en gryende forfatter får jeg med meg.
På tirsdag skal jeg være med på Aschehougs pressekonferanse hvor de presenterer høstens bokliste. Der vil vi debutanter være tilstede, med mer enn sommerfugler dansende i magen.

onsdag 10. august 2011

Primadonnanykker og kontrollfreak?





Om jeg har primadonnanykker?
Håper ikke det. Spark meg i skinnleggen, bombardér meg med slemme SMS hvis det er tilfelle.
Men jeg er såpass til primadonna at jeg de siste gangene jeg er blitt intervjuet av pressekolleger faktisk har spurt om å få lese sitatene mine.
Hvorfor nevner jeg dette?
Jo, jeg har fått spørsmålet om jeg greier å la være å ta sitatsjekk her fra lesere på bloggen.
For de som ikke er medievant: Alle som blir intervjuet av journalister "eier" sine sitater og har krav på å godkjenne dem før de kommer på trykk. Folk har også krav på å få vite hvilken sammenheng sitatet eller sitatene skal brukes i, Som det heter: Journalisten skal på forhånd klargjøre premissene for intervjuet.
For avisjournalister er sitatsjekk en del av den mest kjedelige hverdagen. Etter at artikkelen er ferdigskrevet,må du sende sitatene og av og til hele reportasjen på mail til intervjuobjektet.
Sitatsjekk forsinker og forsurer arbeidsrutinene i en avis, men vi respekterer det som en rammebetingelse,- og i beste fall en kvalitetssikring.

Se & Hør og Dagsnytt
I løpet av de over 20 årene jeg har vært journalist har jeg blitt intervjuet noen ganger. Det har vært alt fra Se & Hør og Dagsnytt som har laget saker på meg og reaksjoner på min til tider tøffe og pågående journalistikk da jeg jobbet i Dagens Næringsliv.Jeg er blitt intervjuet av diverse aviser da jeg fikk redaktørjobb i NRK, det er blitt laget reportasjer på reaksjoner på mine gjestekommentarer i lokalavisen Budstikka, det er blitt laget reportasjer hvor jeg er intervjuet om faglige spørsmål, det er blitt store oppslag på at en kjent person saksøkte meg ( jeg ble frikjent). Ingen av disse gangene har jeg spurt om å få sjekke sitatene, men jeg har alltid spurt hva sammenhengen er og hva de kommer til å bruke av det jeg har sagt.
Den største lærdommen jeg har som intervjuobjekt, er at jeg har fått den gufne telefonen, den som alle har mareritt om: "VG her, vi har hørt at..." En dag på jobb sa den bråkjekke stemmen i den andre enden av telefonen nettopp det. "VG her, vi har hørt at du måtte gå," da det ble kjent at jeg i løpet av noen måneder ville trekke meg fra en lederjobb i NRK. Det var en spesiell følelse, hvor jeg visste at uansett hva jeg sa, ville reporteren tolke det på sin måte. Heldigvis kom det aldri noen sak på trykk, for journalisten fikk ikke hull på de såkalte ryktene,- sjefen min tilbakeviste det. Og så tok jeg permisjon for å være ressursmamma for mine tre barn, flyttet til Frankrike og begynte etterhvert på denne boken som snart når markedet.
Da jeg kom tilbake fra Frankrike og fikk ny lederjobb i NRK ble det også omtalt i media, men ikke i VG, såvidt jeg husker.

Romanen er ikke meg!
Men det jeg står oppe i for tiden, er annerledes. Det å ha skrevet en roman er kort og godt noe helt annet enn det jeg før har opplevd. Det er så personlig. Det er mine ord, mine tanker, min fantasti og mine mareritt som kommer på trykk. Manus har krevet all min fritid de siste tre årene. Det ligner ingen annen tilsvarende situasjon jeg har vært oppe i. Når prosjektet bokdebut er så personlig, ønsker jeg å ha litt kontroll over hva som skrives.
Romanen min handler litt om dette: Hva skjer med journalister og et mediehus som plutselig får hele pressen etter seg, som blir mistenkt for et drap? Det har vært litt spennende å jobbe med. Boken handler selvfølgelig om mye annet enn det, men starten viser at journalister kan opptre litt uklokt på en arena de burde kontrollere.
Mange spør; "Hvor selvbiografisk er boken din? Andre spør:"Hvem av personene er deg?"
Alt og alle er meg. Historien, konfliktene og personene er diktet frem av meg. Derfor er jeg mer enn noen gang opptatt av å ikke bli misforstått. Jeg innrømmer det gjerne; som bokdebutant er jeg nesten blitt kontrollfreak.
Nesten, ihvertfall.
Jeg er jo ingen morder tross alt.

søndag 7. august 2011

- Snart begynner alvoret


Denne helgen var jeg på et møte her på Sørlandet som ga meg utrolig mye inspirasjon til min neste bok. Jeg kan ennå ikke røpe hva det er, men jeg kan likevel avsløre at jeg er fascinert over å se hvilke konflikter som folk kan ha med hverandre, hvordan trivielle krangler gjennom generasjoner kan filleriste et kystsamfunn.
Jeg kan selvfølgelig ikke skrive den nye romanen herfra,fra vårt sommerparadis, men møtet og noen av personene er et godt utgangspunkt til å spinne videre på.
Grådighet, misunnelse, hat og kjærlighet, er ikke det noen av hovedingrediensene i livet og i mange bøker?
Nye varianter av velbrukte temaer, altså.
Akkurat nå er jeg i midt i mellomfasen. Jeg venter på at min debutromam "På direkten" skal komme ut, og jeg har ikke ro til å sette meg ned for å begynne å skrive ny roman. I mellomtiden ser jeg at noe av virkeligheten stemmer med boken min. Handlingen i boken er fra juletider 2011, hvor jeg beskriver hvordan Norge og verden er rammet av en ny finanskrise. De siste dagene har verdens børser rast nedover etter USAs gjeldsproblemer Det er litt creepy.

Skrivepause
Til forskjell fra de siste tre somrene, skriver jeg ikke halve dagen nå.
Familien min og barna mine er ihvertfall veldig glade for at jeg har skrivepause.
"Mamma. du kan ikke skrive en bok til, sier barna. "Nå skal vi gå på kino, dra på turer og ha det gøy, vi vil ikke se deg foran Pc-en mer."
Point taken.

De har rett. Jeg kan kanskje ikke begynne å skrive riktig ennå, ihvertfall ikke i samme tempo ved siden av full jobb. Noen notater har jeg gjort, og jeg vet hva plottet blir neste gang og jeg vet også at jeg vil bygge mye av historien rundt Christina Fiori Mørk og jeg tror at mye av handlingen vil foregå utenfor Oslo denne gangen.
Akkurat nå blir det mye fokus på boken som skal ut på markedet.


Og denne uken begynner hverdagen igjen for meg. Ferien er over og høsten står for døren. Ja, ikke bokstavlig talt,men bokhøsten nærmer seg. På torsdag skal jeg sammen med resten av høstens debutanter møte en Dagblad-journalist på Operataket og uken etter har Aftenposten tinget på det samme. Regner ikke med at min del av rampelyset blir påtrengende stor. Det er nok av andre nye, stemmer som kommer til høsten.
Likevel kribler det. Alt er litt skummelt akkurat nå.

Uvant å være intervjuobjekt
I løpet av sommerferien har jeg fått prøve meg som intervjuobjekt to ganger. Først i Tvedestrandsposten og så i Asker & Bærums Budstikke. Har kommet greit ut av det, håper jeg, men det er uvant å være på den andre siden av bordet. Begge gangene spådde jeg hva reporteren kom til å fokusere på i artiklene, og begge gangene fikk jeg rett.
Fremover er kunsten å fortelle journalister litt om handlingen i romanen min, men ikke for mye. Dessuten må jeg porsjonere ut poenger. Alt må jo ikke bli brukt opp ved første korsvei.
Jeg er jo journalist, tross alt. Jeg vet hva vi vil ha.
Og i morgen skal jeg til NRKs distriktskontor i Kristiansand for å holde foredrag. Det er en myk start for alvoret starter i høst.