fredag 13. mai 2011

Om klisjer, spenning og fristelser

En helg helt alene med manus.
Om det ikke er drømmen, så må det vel bli effektivt, tenkte jeg da jeg reiste hit ned til Sørlandet i går kveld. Men foreløpig er det blitt bare jobben i NRK. En PC med full tilgang til NRKs produksjonssystemer gjør at jeg kan jobbe som vaktsjef også her fra hytta. Coaching av reportere som skal levere feature-reportasjer til helgen krever sitt. Ikke alle er like flinke til å overholde deadline. Da blir det overtid på meg.
Men nå senker roen seg. Snart er det Gullrekketid. Solen er gyllen og havet kruser blått. En seilbåt gynger forbi, en fiskebåt dunker i det fjerne og en gressklipper freser oppe i bakken. Syrinen blomstrer. Bikkja snorker i kveldssolen på terrassen. Ro og harmoni.
Ikke mye som kan forstyrre fokus.
Eller stopp en halv, var det ikke klisjéer jeg nettopp skrev eller var det floskler?
Sukk. Utsetter enda litt det tøffe arbeidet. Har fått beskjed av forlaget om å gå gjennom noen spenningsscener. Luke bort ord. Være bevisst at jeg ikke bruker de samme uttrykkene for å beskrive frykt. "Hjertet dunker mot brystbeinet, halsen blir knusktørr."
Derfor har jeg printet ut manus og har med meg rød penn. Det er lettere å oppdage egne svakheter slik.
En forfatters største fiende er klisjéene. Klisjé? Ja, nettopp. Uttrykk som alle bruker, ofte som bilder på følelser. Noen journalister i tv, jeg skal ikke nevne navn, er veldig glade i floskler og klisjéer. På TV høres det pompøst ut, men redningen for språksvake Tv-journalister er at bildene uansett vinner. Dårlig språk kan drukne i sterke bilder.
På trykk blir floskler og klisjéer plumpt.
Uegnet i litteratur med andre ord.
Ved å bruke forslitte uttrykk fester ikke setningene og scenene seg til leserens sinn. Ordene bare blafrer forbi. Boken blir glemt straks leseren legger den fra seg.
En skjebne verre enn døden for en forfatter.
Derfor; denne helgen skal jeg ta livet av klisjéene og luke bort tomme uttrykk.
Herlig, bort med to! Bort med hjertet dundrer, bort med den tørre halsen.
Så finne nye uttrykk. Lukke øynene og forestille seg den rå og kalde frykten den tøffe politikvinnen kjenner.
Slik ja, akkurat slik kjennes det. Eller blir det litt mye? Men når jeg akkurat var i gang, banket to søte småjenter på døren. Sommervenninner til datteren min.
"Hvorfor sitter du inne," spør de.
"Jobber med en bok."
"Gjør du? Så spennende. Hva handler den om?"
Etter en stund forsvinner de bort til Lyngørbrygga med bikkja mi. Må ikke skuffe dem, tenker jeg, må ikke skuffe leserne. Og selv drar jeg på vandring etter de gode sjelsettende uttrykkene. Kanskje finner jeg dem hvis jeg lufter bikkja i kveld når alle andre har lagt seg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar