søndag 15. mai 2011

Med døden som følgesvenn og jobb




Jeg har skrevet en roman fra min verden. Fra tv-miljø og fra journalistmiljø. En verden jeg kjenner ut og inn, som min egen bukselomme, for å bruke en klisje ; )
Ihele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet som journalist. I Aftenposten, så mange år i Dagens Næringsliv før jeg ble hentet over til Dagsrevyen.
Mange debutanter gjør det, skriver fra sin verden. Det er enklere, du slipper mye av researchen. Samtidig er det vanskeligere. For du tar mye for gitt. En innvidd kan fort utelate spennende detaljer, nettopp fordi vi er så vant til dem.

Jeg har brukt flere år, to og et halvt eller så, på å skrive boken, mesteparten ved siden av lederjobb i NRK.
Idéen har ligget der enda lenger. Første tanke og idé til kriminalromanen fikk jeg for mange år siden,da jeg jobbet med en større reportasje,en lørdagsfeature i Dagens Næringsliv.
Og en dag da jeg satt i Dagsrevystudio flere år senere, som økonomiredaktør fikk jeg en ide.





Nesten som en åpenbaring slo det ned i meg. Slik skal jeg starte boken! En programleder blir drept på direktesendt TV, i studio. Alt blir sendt fordi de i regien og på desken for sent skjønner hva som skjer.
Tittelen ga seg selv: På direkten, selvsagt!




Men jeg skriver ikke bare om TV og journalistmiljø som jeg kjenner så godt.
Boken favner om mer.Ellers hadde den kanskje ikke vært så utfordrende å skrive.

Bokens hovedsperson Christina Fiori Mørk er politikvinne. Hun er fersk etterforskningsleder i Oslo politidistrikt.
For at historien min, romanen, skulle bli mest mulig autentisk, har jeg oppsøkt miljøer boken beskriver.

Det har blitt mye research både på steder og på rene fakta.
Jeg har brukt en politimann rått og hemningsløst som konsulent. Vi har hatt flere møter, jeg har spurt ham om detaljer, han har lest manus flere ganger og gitt meg innspill på det polititekninske.
En venninne som har vært en synlig statsadvokat i Økokrim har også bidratt med fakta, råd og innspill.
Men jeg måtte gjøre mer research.Jeg oppsøkte miljøet hvor Christina Fiori jobber. Jeg ville trekke inn lukter, se gardiner og møbler, avhørsrom og glattceller på Oslo politikammer.
I fjor tilbragte jeg flere timer i 6. etasje på voldsavsnittet på Oslo Politihus. Jeg intervjuet førstebetjenter, snakket med politisekretærer og politiadvokater. Snuste inn lukter, farger, vaner, intern humor, utsikt og mye mer. Slik fanget jeg opp bøttevis med nyttige detaljer som jeg kunne spinne videre på. Som for eksempel den tøffe Deltagjengen.
Det er jammen gøy å dikte videre på virkelighetens helter og antihelter!

Men blant alle stedene jeg har vært, husker jeg aller best besøket på rettsmedisinsk institutt. Jeg ville oppsøke stedet hvor man obduserer lik. I boken er hovedpersonen førstebetjent Christina Mørk flere ganger på obduksjonssalen. Ikke fordi hun liker det, hun misliker det faktisk, men fordi jobben krever det. For at jeg skal kunne beskrive hvordan hun har det på disse besøkene, må jeg ha opplevd det selv.

Jeg dro dit for å forstå hvordan en obduksjon foregår, for å kunne beskrive farger, lukter, detaljer på salene,obduksjonsbenkene, søppelbøttene og så videre og så videre.
Og aldri noensinne om jeg glemmer lukten på obduksjonssalen. Av død, forråtnelse og formalin. Søt,emmen,råtten stank. Luktene satt i meg resten av dagen. Det var som om liklukten hadde invadert kroppen, spiserøret, magen min. Da jeg kom hjem sto jeg i dusjen lenge og jeg klarte ikke spise resten av dagen.
Ikke noe synd på meg. "Det er selvvalgt,ikke klag," som min kjære pleier å si når bokens utfordringer er tema.
Det som gjorde størst inntrykk på meg var menneskene som jobbet der. Som har styrke og mot til å arbeide med det forferdelige jeg dikter om. Som vasser i drap, maltrakterte lik, forkullede lik, ihjelslåtte barnekropper, - og som greier å sove om natten og som spiser lunsj hver dag. Som hver morgen går på jobb med visshet om at de denne dagen skal åpne og undersøke minst to lik.
Med verdighet fortalte de om arbeidet sitt.
Hver dag obduserer de lik som er kommet til rettsmedisinsk institutt fordi det er et mistenkelig dødsfall.
Jeg spurte rettsmedisineren som viste meg rundt på obduksjonssalene hvordan hun holdt ut arbeidet. Da så hun på meg med klare, blå øyne.
"Jeg tenker på at den døde har vært et menneske som fortjener respekt," sa hun. "Jeg tenker på at vedkommende har hatt et liv og at jobben min er å finne ut hvorfor han eller hun døde. Alle pårørende fortjener et svar på spørsmålene som en brå og uforklarlig død reiser," sa hun.
Da jeg spurte henne om det verste hun så, tiet hun en stund. Så sa hun stille:"Det verste er små barn som er mishandlet til døde."

Rettsmedisinere er hverdagshelter som sørger for å bistå politiet i å oppklare drapssaker. De gjør jobben i kulissene og får aldri æren for å løst drapsmysterier.
Men de fortjener respekt for jobben!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar