søndag 29. mai 2011

Noen skriveråd fra en fersking

Dette blogginnlegget skrev jeg for noen måneder siden, men det er fortsatt like aktuelt for venner og kolleger som drømmer om å skrive bok, håper jeg.
Det er bare å sette i gang. Gjør romanen eller novellesamlingen du har lyst til å skrive til din hobby, til ditt nye prosjekt. Skriv, skriv, skriv!!

"Hvordan kom du i gang med å skrive," spurte en NRK-kollega forleden.
"Jeg fikk en ide, og satte i gang, svarte jeg." Jeg visste hvordan boken skulle starte og hvordan den skulle slutte."
Det er slik det var. Jeg fikk en ide, basert på egne erfaringer gjennom journalistjobben.
Den nær- døden opplevelsen jeg har fått noen ganger når jeg har sittet som kommentator og ekspert i Dagsrevystudio.

Så foredlet jeg ideen. forstørret den og satte meg ned ved PCen.
Jeg skrev lenge slik,etter innfallsmetoden. Lot personene og scenene leve.
Jeg vet at andre mye mer erfarne forfattere gjør det annerledes. Mange lager et nøye og detaljert synopsys før de starter. Disse forfatterne har altså hele handlingen til romanen klar før de begynner på skrivejobben.
Jeg gjorde det omvendt. Da jeg hadde skrevet historien, gikk jeg gjennom hele manus.Da lagde jeg min form for synopsys.

Sceneoversikt
Jeg lagde en scene og kapitteloversikt. Her tegnet jeg opp hver enkelt scene. Nedtegnet hvor vi var, hvilke personer som var med, hvem som hadde synsvinkelen, det vesentligste som kom frem i scenene og noterte i egen kolonne hva som måtte følges opp. Så begynte jeg å flytte og stryke scener.
Dette skjema har siden blitt et viktig arbeidsvertøy for meg.
Jeg kaller det sceneoversikt.
I samme dokument noterer jeg inn nye ideer og løse tråder som dukker opp.

Notatboken min
Til uvurderlig hjelp er også den sorte moleskinboken min. Den har jeg med meg over alt. Der noterer jeg gode formuleringer, ideer, noe folk sier eller gjør som er enten dagligdags eller oppsiktsvekkende eller noe jeg leser i avisen eller på nettet. Totalt har jeg syv slike bøker. Den eldste er åtte år gammel.Så lenge har jeg tenkt på å skrive bok. De første tankene om dette skrev jeg en høstferie på stranden i Les Issambres på Côte D`Azur. Den gangen var jeg økonomiredaktør i NRK og hadde ikke et ledig sekund. Bokideen lå og murret i mange år.

Vit hvor du vil
Skulle jeg gjort ting om igjen, skulle jeg ha vært mindre utålmodig fra start. Lagt en plan før jeg begynte å skrive. Tror jeg hadde brukt mindre tid da. For jeg har strøket mye på min vei mot bokutgivelse. Neste bok vil jeg tenke ut/ planlegge mye mer av plottet og historien før jeg begynner selve skriveprosessen.

Mine beste skriveråd er derfor:
- Skap hovedplottet først.
- Lag en plan som trekker opp hovedhandlingen.
- Tenk så ut sidesporene som er relevante for å skape fremdrift og spenning.
- Utvikle en biografi for alle viktige personer i boken. Det gjør det lettere for deg å leve deg inn i personene og gir et puff til fantasien. Det gir deg også bedre mulighet tiø å la personen gå gjennom en utvikling i løpet av handlingen.
- Bestem deg for hvem som skal ha synsvinkelen hvor. Hvem du ser historien gjennom er avgjørende. Jeg hadde først seks eller syv synsvinkler. Nå har jeg kuttet det ned til tre. Og jeg blander ikke flere synsvinkler i en scene.
- Kill your darlings. Jeg har hatt scener, avsnitt og formuleringer jeg har vært så fornøyd med. Kanskje jeg til og med har jobbet mye med akkurat dette. Men ser du selv ,eller en annen leser du bruker som konsulent, at den ikke, funker, STRYK!!!
- Legg gjerne det du stryker inn i et nytt dokument. Restbok kalte jeg mitt. Kanskje "darlingsene" kommer til nytte senere, eller i en annen bok.
-- Skaff deg en eller to gode lesere, folk du stoler på, venner som leser og som kan gi deg innspill underveis. Jeg hadde et par slike gode venninner, de var kjempenyttige.
- Skriv om det du kan best. Bruk deg selv og dine erfaringer. Driver du med kampsport, la en av personene drive med det, er du best kjent på vestkanten ( jada... er det) la minst ne av personene bo der osv.
- Gjør god research på miljøer og ting du ikke kan. Troverdighet er viktig, Ikke vær redd for å ringe til folk du ikke kjenner, De fleste synes det er gøy å hjelpe en forfatterspire.
- Ikke lever fra deg manus til forlag før du er helt fornøyd. Det er tøft å få et nei fra forlag.

Tips på veien
Forleden fant jeg en nyttig blogg for forfatterspirer. Lenke følger her:

http://www.guardian.co.uk/books/2010/feb/20/ten-rules-for-writing-fiction-part-one

Det finnes også en haug med bokblogger,med kritikker og omtale av bøker. Les dem og les omtaler av bøker i avisene. Det handler om å bli bevisst.

Lær av andre-
Vi som skal skrive bok for første gang, ønsker å finne vår egen skrivestil. Men vi trenger ikke finne opp alt kruttet selv! Det er greit å bli oppmerksom på de verste fallgruvene.
Derfor: Skal du skrive bok,kjøp deg eller lån noen håndbøker først. Jeg har hatt stor glede av flere. Her følger navnet på noen.
- Plot & structure - James Bell
- How to write a damn good novel - James Frey
- Att skriva børjar hâr - Maria Kuchen.
- Skriv på - Elisabeth George
- Skriveboka- Merete Morken Andersen
I disse bøkene får du mange gode tips om fortellerperspektiv, hvordan utvikle plot,spenning, utvikle karakterer og så videre og så videre.

Les til øynene blir tørre, hver dag!
Men aller viktigst; les mye. bli bevisst hva somfunker og ikke funker. og utvikle din stil.
Jeg leser hver dag. Selv om jeg har skrevet en kriminalroman, leser jeg helst mye annet. I det siste har jeg lest Siri Hustvedt siste bøker, dikt og Ernest Hemningway.
Men jeg innrømmer gjerne at jeg har pløyet meg gjennom mye kriminal tidligere. Mye bra, og noe ikke like velskrevet.
Det aller viktigste rådet er likevel; skriv hver dag, selv om det er kjedelig, selv om du er uinspirert, selv om du nesten ikke har tid.
Den store inspirasjonen kommer ikke til deg. Du må jobbe for den!

Vær realistisk. Det tar tid å skrive bok. Sabla mye tid. Du må være villig til å ofre mye for å få det til. Men setter du deg et mål, får du det til en dag. Du må være forberedt på nedturer, og kanskje nei fra flere forlag, men gi deg ikke. Vet du at du har en god historie på PC-en, lykkes du en dag.

onsdag 25. mai 2011

Hjelp , jeg vil også være anonym!

Akkurat nå tenker jeg at jeg skulle fortsatt å skrive for meg selv enda lengre.
For det er skummelt å debutere.Skummelt å vise frem det jeg har skrevet. For en roman er uansett hvordan du snur og vender på det veldig personlig.

Tre år er gått siden de første ordene ble rablet ned.
Lenge bare skrev jeg. Helt alene i min fantasiverden, og jeg var lykkelig med det. Tusen ord om dagen forfattet jeg i et helt år, slik man blir rådet til i alle "slik skriver-du-roman"-bøker. Neste dag strøk jeg minst halvparten av gårsdagens tekst.
Jeg skrev til krampa tok meg. Uten at noen leste manus. Etter et år var historien ferdig, persongalleriet skapt. Da viste jeg det til et par venninner og til mannen min. Premien var ros, hyggelige tilbakemeldinger og gode råd.
Jeg ble kjempe-kjempe-glad. Og fikk mot.
En junidag for to år siden ga jeg manuset fra meg. Aschehoug fikk mine 250 sider.
Så kom det uvirkelige; Forlaget syntes manuset mitt var spennende.Jeg var overlykkelig.
Selv om tilbakemeldingene var krevende å leve opp til, var det gøy og spennende. Men fortsatt visste jeg ikke om drømmen gikk i oppfyllelse.
Vi gikk flere runder med teksten og så kom noen berg og dalbanemåneder med mye jobb med manus ved siden av full jobb. Så fulgte mer jobb i skriveboblen min. I fjor høst var jeg ferdig, manuset var oppe i 330 sider, men jeg turde ikke sende det fra meg. Forlaget maste og ville ha manus.
Skulle forlaget gi ut boken i år, ville de se manus før jul.
Jeg visste det var alvor. Hvis forlaget ikke likte det jeg hadde gjort, kunne jeg bli refusert.
Til slutt tok jeg motet til meg og trykket på sendknappen.
Uliderlig tid med venting fulgte.
Men endelig,til slutt kom den fanastiske usannsynlige nyheten om at Aschehoug hadde antatt manus.
Dagene og ukene etter nyheten svevet jeg høyt i en litterær, tilfreds gledesrus.
Drømmen var gått i oppfyllelse!

Gleden fortsatte lenge.
Men en maidag overtok bekymringene. Nå som siste deadline er rett rundt hjørnet og korrektur er neste, har dommedagsprofetiene slått meg overende.

Nå skjønner jeg at rosen ikke vil vare.
Boken min skal møte den tøffe og kyniske virkelighet.
Ordene,setningene,avsnittene og scenene mine skal vurderes og veies. Dissikeres og slaktes.
Hva om folk synes historien min er pyton og kjedelig og personene endimensjonale?
Hva om?
Det verste med å debutere er usikkerheten. Jeg aner ikke hva jeg har begitt meg ut på. Det er som å legge hodet på hoggestabben og la det ligge der hele sommeren i solsteiken.
Du blir ør i hodet av frykt og forventninger.

Jeg vet ikke om folk vil like boken min, om noen vil kjøpe den, om den får omtale overhodet eller om den blir slaktet.
Kanskje er slakt verre enn dørgende stillhet i avisene. Tenk å få terningkast 1 i Dagbladet og terningkast 2 i VG. Hvordan skal jeg møte det? Hvordan forbereder jeg meg på på helslakt. Er det overhodet mulig å forberede seg på slikt?
Nå kjenner jeg det hadde vært godt å kunne gjemme seg bak et pseudonym eller rett og slett hete Journalisten eller hvorfor ikke så enkelt som Anonym2?
Det hadde vært godt det. Slippe å møte kritikken og slakten med mitt sanne ansikt. Slippe å svare på ubehagelige spørsmål om den usympatiske tv-sjefene eller om journalister med sylspisse albuer. Kjenner jeg noen? Nei,selvsagt, overhodet ikke.
Kjenner nå at det hadde vært enklere å møte leserne og kritikerne om fem år,når boken er ute av kropp og sinn, når kritikken preller av.
Det hadde vært fristende å ta en Kagge rett og slett.
Hjelp,kan jeg også få være anonym, bare litt?

søndag 22. mai 2011

Djevelen ligger i detaljene

I dag har jeg dratt med meg barn, mann og bikkje ut til Brønnøya i Asker.
Jeg hadde litt mer skumle hensikter enn en vanlig søndagstur.
Ofte møter vi våren der ute. Plukker de første blåveisene og hvitveisene på denne utrolige sjarmerende perlen av en øy.
Men i dag var jeg på jakt etter kriminelle detaljer. Jeg ville gå opp en løype som heltinnen min løper en sen hustrig kveld.
Forrige dagen fikk jeg plutselig for meg at noen detaljer ikke stemte i denne sentrale spenningsscenen i boken.
Jeg så for meg landsskapet på øya, men ble plutselig usikker på om jeg hadde husket rett. Det er gjerde på den spesielle flytebryggen til øya? Og det stemmer vel at det er gatelys på noen av stiene? Og hvor langt ut ligger egentlig Pilodden?
Den mørke vinterkvelden Christina Mørk løper alene på folketomme Brønnøya er gatelyset gått. Plutselig hører hun lyder bak seg, hun risper seg opp, blir angrepet og løper for livet. Gjeningsmannen tar innpå og hun faller. Vil det være naturlig for henne å ta trappen eller stien rundt til brygga?
Jeg visste at jeg måtte oppsøke åstedet igjen. Men fordi jeg har livlig fantasti og lett kan skremme meg selv,( jada, litt mørkredd) ville jeg helst ikke gå mutters alene på stiene en sen kveld.
Søndagstur med hele familien var en bedre ide. Turen måtte foregå denne helgen, for jeg har relativt dårlig tid til å rette opp i upresisheter.
Manuset ligger klart hos Aschehoug. Skal noen endringer skje, må det skje nå og ikke i neste uke.
Djevelen ligger i detaljene, heter det. I en roman er detaljene viktige. I en kriminalroman er detaljene superviktige. Detaljene er med på å avsløre morderen. Detaljene gir liv til personer, handlingen og til romanens steder.
Det finnes ikke noe mer irriterende for en leser enn når en bok bommer på åpenbare og kjente ting.
Det er greit å ikke bomme på hvordan solen treffer Aker Brygge om ettermiddagen, på hvordan taket i Vestre Gravlund ser ut, på fargen på gulv og dører i sjette etasje på voldsavsnittet på Oslo Politihus, eller hvordan flytebryggen ligger over sundet mellom Nesøya og Brønnøya.
Derfor hadde jeg øynene med meg i dag.
I dag så jeg igjen stedet hvor noe forferdelig skjer. Jeg så terrenget hvor hun flykter med en voldelig mann etter seg og jeg så at stien tar til høyre mot Pilodden før Brønnøya gård. Jeg gjenkjente frykten når man værer stor fare.
Fordi jeg i dag gikk i egne tanker på leting etter detaljer, smittet det over på de andre i familien. Alle var uvanlig tause der vi smøg oss gjennom den irrgrønne skogen. Plutselig gikk vi rett på et fantastisk vakkert rådyr. Dyret stoppet på stien og så på oss, lenge. Tilsynelatende uten frykt, bare nysgjerrig. Så snudde rådyret seg sakte og luntet ned stien den motsatte vei.
En utrolig flott opplevelse som satte fantasien i sving. Men jeg har ikke tid til å skrive inn noe rådyr på stien i "På direkten."
Det får bli i neste bok.

onsdag 18. mai 2011

En sliten skinnstol og drømmen om en skrivehule

Innen boken min kommer ut til høsten er jeg forhåpentlig eier av min egen skrivehule.
Frem til nå har jeg skrevet overalt. I sengen før jeg skal legge meg, i sofaen i stuen, i svømmehallen mens barna er på trening, på hytteturer, på tog eller fly, til og med i seilbåt.
Jeg har stjålet meg tid i hverdagen. Ikke fem minutter der og der, men en halvtime eller time i slengen.

I helgene, feriene og på de turnusfrie dagene har jeg selvfølgelig ryddet mer skrivetid. Da har jeg dratt med meg PCen inn på kjøkkenet og krøpet opp i yndlingsstolen min.
Mesteparten av manus er blitt til i verdens mest herlige og slitne skinnstol. Stolen har fulgt familien lenge. Den er så stor at alle 3 barna fikk plass i den samtidig da de var mindre. Nå sloss de om plassen, særlig om morgenen. Bikkja og katten sover gjerne i den om natten. Ikke rart skinnet er blitt mykt.

Før barna er oppe, når de spiller fotball eller er med venner smyger jeg meg ned i stolen. Jeg drar bena opp under meg og legger PCen på lårene. I en form for skredderstilling tenker jeg best. Avslappet i kropp og sinn, kommer de nye formuleringene enklest til meg.
Jeg er ikke typen skriver bak et ryddig skrivebord. Det er hyggelig å sitte i husets hjerte. Med barn og dyr løpende rundt seg, inn og ut har jeg lukket ørene og levd meg inn i bokens personer.
Ikke alltid like enkelt å finne roen.
Derfor står eget krypinn høyt på ønskelisten. Og jeg vet hvor.
På gårdsplassen har vi et uthus med et gammelt stallguttværelse. Det lille rommet med utsikt mot hagen kan bli den perfekte skrivestue.
Men først må jeg rydde uthuset for bøker, gamle barneklær, avlagt kjøkkenutstyr etc. Så må jeg male gulv og vegger. Så møblere.
Ikke med skrivebord, men med en stor og deilig skrivestol. Og jeg får nok ikke lov av barn, mann eller bikkje å flytte den gamle utslitte stolen med meg ut. Jeg må på leting etter en romslig godt brukt stol hvor jeg kan få hele kroppen min dandert. Vet noen om en slik type, tar gjerne imot tips.
Når jeg lukker døren til skrivestua, vil barna vite at jeg jobber. Avbrytelsene blir kanskje færre.
Da vil jeg kanskje bruke mindre enn to-tre år på å skrive bok nummer to.
En sommer går fort. Forhåpentlig har jeg skrivehulen ferdig når boken "På direkten" kommer ut.
For jeg har ideen og plottet til bok nummer to klar.

søndag 15. mai 2011

Med døden som følgesvenn og jobb




Jeg har skrevet en roman fra min verden. Fra tv-miljø og fra journalistmiljø. En verden jeg kjenner ut og inn, som min egen bukselomme, for å bruke en klisje ; )
Ihele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet som journalist. I Aftenposten, så mange år i Dagens Næringsliv før jeg ble hentet over til Dagsrevyen.
Mange debutanter gjør det, skriver fra sin verden. Det er enklere, du slipper mye av researchen. Samtidig er det vanskeligere. For du tar mye for gitt. En innvidd kan fort utelate spennende detaljer, nettopp fordi vi er så vant til dem.

Jeg har brukt flere år, to og et halvt eller så, på å skrive boken, mesteparten ved siden av lederjobb i NRK.
Idéen har ligget der enda lenger. Første tanke og idé til kriminalromanen fikk jeg for mange år siden,da jeg jobbet med en større reportasje,en lørdagsfeature i Dagens Næringsliv.
Og en dag da jeg satt i Dagsrevystudio flere år senere, som økonomiredaktør fikk jeg en ide.





Nesten som en åpenbaring slo det ned i meg. Slik skal jeg starte boken! En programleder blir drept på direktesendt TV, i studio. Alt blir sendt fordi de i regien og på desken for sent skjønner hva som skjer.
Tittelen ga seg selv: På direkten, selvsagt!




Men jeg skriver ikke bare om TV og journalistmiljø som jeg kjenner så godt.
Boken favner om mer.Ellers hadde den kanskje ikke vært så utfordrende å skrive.

Bokens hovedsperson Christina Fiori Mørk er politikvinne. Hun er fersk etterforskningsleder i Oslo politidistrikt.
For at historien min, romanen, skulle bli mest mulig autentisk, har jeg oppsøkt miljøer boken beskriver.

Det har blitt mye research både på steder og på rene fakta.
Jeg har brukt en politimann rått og hemningsløst som konsulent. Vi har hatt flere møter, jeg har spurt ham om detaljer, han har lest manus flere ganger og gitt meg innspill på det polititekninske.
En venninne som har vært en synlig statsadvokat i Økokrim har også bidratt med fakta, råd og innspill.
Men jeg måtte gjøre mer research.Jeg oppsøkte miljøet hvor Christina Fiori jobber. Jeg ville trekke inn lukter, se gardiner og møbler, avhørsrom og glattceller på Oslo politikammer.
I fjor tilbragte jeg flere timer i 6. etasje på voldsavsnittet på Oslo Politihus. Jeg intervjuet førstebetjenter, snakket med politisekretærer og politiadvokater. Snuste inn lukter, farger, vaner, intern humor, utsikt og mye mer. Slik fanget jeg opp bøttevis med nyttige detaljer som jeg kunne spinne videre på. Som for eksempel den tøffe Deltagjengen.
Det er jammen gøy å dikte videre på virkelighetens helter og antihelter!

Men blant alle stedene jeg har vært, husker jeg aller best besøket på rettsmedisinsk institutt. Jeg ville oppsøke stedet hvor man obduserer lik. I boken er hovedpersonen førstebetjent Christina Mørk flere ganger på obduksjonssalen. Ikke fordi hun liker det, hun misliker det faktisk, men fordi jobben krever det. For at jeg skal kunne beskrive hvordan hun har det på disse besøkene, må jeg ha opplevd det selv.

Jeg dro dit for å forstå hvordan en obduksjon foregår, for å kunne beskrive farger, lukter, detaljer på salene,obduksjonsbenkene, søppelbøttene og så videre og så videre.
Og aldri noensinne om jeg glemmer lukten på obduksjonssalen. Av død, forråtnelse og formalin. Søt,emmen,råtten stank. Luktene satt i meg resten av dagen. Det var som om liklukten hadde invadert kroppen, spiserøret, magen min. Da jeg kom hjem sto jeg i dusjen lenge og jeg klarte ikke spise resten av dagen.
Ikke noe synd på meg. "Det er selvvalgt,ikke klag," som min kjære pleier å si når bokens utfordringer er tema.
Det som gjorde størst inntrykk på meg var menneskene som jobbet der. Som har styrke og mot til å arbeide med det forferdelige jeg dikter om. Som vasser i drap, maltrakterte lik, forkullede lik, ihjelslåtte barnekropper, - og som greier å sove om natten og som spiser lunsj hver dag. Som hver morgen går på jobb med visshet om at de denne dagen skal åpne og undersøke minst to lik.
Med verdighet fortalte de om arbeidet sitt.
Hver dag obduserer de lik som er kommet til rettsmedisinsk institutt fordi det er et mistenkelig dødsfall.
Jeg spurte rettsmedisineren som viste meg rundt på obduksjonssalene hvordan hun holdt ut arbeidet. Da så hun på meg med klare, blå øyne.
"Jeg tenker på at den døde har vært et menneske som fortjener respekt," sa hun. "Jeg tenker på at vedkommende har hatt et liv og at jobben min er å finne ut hvorfor han eller hun døde. Alle pårørende fortjener et svar på spørsmålene som en brå og uforklarlig død reiser," sa hun.
Da jeg spurte henne om det verste hun så, tiet hun en stund. Så sa hun stille:"Det verste er små barn som er mishandlet til døde."

Rettsmedisinere er hverdagshelter som sørger for å bistå politiet i å oppklare drapssaker. De gjør jobben i kulissene og får aldri æren for å løst drapsmysterier.
Men de fortjener respekt for jobben!

fredag 13. mai 2011

Om klisjer, spenning og fristelser

En helg helt alene med manus.
Om det ikke er drømmen, så må det vel bli effektivt, tenkte jeg da jeg reiste hit ned til Sørlandet i går kveld. Men foreløpig er det blitt bare jobben i NRK. En PC med full tilgang til NRKs produksjonssystemer gjør at jeg kan jobbe som vaktsjef også her fra hytta. Coaching av reportere som skal levere feature-reportasjer til helgen krever sitt. Ikke alle er like flinke til å overholde deadline. Da blir det overtid på meg.
Men nå senker roen seg. Snart er det Gullrekketid. Solen er gyllen og havet kruser blått. En seilbåt gynger forbi, en fiskebåt dunker i det fjerne og en gressklipper freser oppe i bakken. Syrinen blomstrer. Bikkja snorker i kveldssolen på terrassen. Ro og harmoni.
Ikke mye som kan forstyrre fokus.
Eller stopp en halv, var det ikke klisjéer jeg nettopp skrev eller var det floskler?
Sukk. Utsetter enda litt det tøffe arbeidet. Har fått beskjed av forlaget om å gå gjennom noen spenningsscener. Luke bort ord. Være bevisst at jeg ikke bruker de samme uttrykkene for å beskrive frykt. "Hjertet dunker mot brystbeinet, halsen blir knusktørr."
Derfor har jeg printet ut manus og har med meg rød penn. Det er lettere å oppdage egne svakheter slik.
En forfatters største fiende er klisjéene. Klisjé? Ja, nettopp. Uttrykk som alle bruker, ofte som bilder på følelser. Noen journalister i tv, jeg skal ikke nevne navn, er veldig glade i floskler og klisjéer. På TV høres det pompøst ut, men redningen for språksvake Tv-journalister er at bildene uansett vinner. Dårlig språk kan drukne i sterke bilder.
På trykk blir floskler og klisjéer plumpt.
Uegnet i litteratur med andre ord.
Ved å bruke forslitte uttrykk fester ikke setningene og scenene seg til leserens sinn. Ordene bare blafrer forbi. Boken blir glemt straks leseren legger den fra seg.
En skjebne verre enn døden for en forfatter.
Derfor; denne helgen skal jeg ta livet av klisjéene og luke bort tomme uttrykk.
Herlig, bort med to! Bort med hjertet dundrer, bort med den tørre halsen.
Så finne nye uttrykk. Lukke øynene og forestille seg den rå og kalde frykten den tøffe politikvinnen kjenner.
Slik ja, akkurat slik kjennes det. Eller blir det litt mye? Men når jeg akkurat var i gang, banket to søte småjenter på døren. Sommervenninner til datteren min.
"Hvorfor sitter du inne," spør de.
"Jobber med en bok."
"Gjør du? Så spennende. Hva handler den om?"
Etter en stund forsvinner de bort til Lyngørbrygga med bikkja mi. Må ikke skuffe dem, tenker jeg, må ikke skuffe leserne. Og selv drar jeg på vandring etter de gode sjelsettende uttrykkene. Kanskje finner jeg dem hvis jeg lufter bikkja i kveld når alle andre har lagt seg.

onsdag 11. mai 2011

Om rykter, løgn og fantasi

”Når kommer boka di? ” spurte kollega Ole Torp meg der vi møttes over salatbuffeen på SKUP (konferanse om kritisk og undersøkende journalistikk) for noen uker siden.
"Vet ikke helt."
”Ja, det prates i Dagsrevyen. NN mener han er skrevet inn som den slemme morderen,” lo Ole.
Boken min var antatt i vinter,jeg var fortsatt i en boblende lykkerus og hadde i min iver fortalt nyheten til flere på jobb. Mens vi gikk videre i matkøen smilte jeg og forsikret Ole Torp om at nevnte kollega ikke var så viktig at han var flettet inn i romanen. Han er for kjedelig til å bli en romanfigur.
Samtidig grunnet jeg litt over historien. Jeg vet at denne kollegaen Ole nevnte ikke er begeistret for meg, samtidig vet jeg at boken aldri har vært et samtaletema mellom NN og meg.
Men det prates altså.
Journalister elsker rykter. Ikke så rart, vi lever av nysgjerrighet og av illojale tipsere i næringsliv, organisasjoner og offentlig forvaltning. Det er jobben vår å fange opp tegn i tiden og sjekke om rykter er sanne.
Men vi journalister elsker kanskje aller mest rykter fra egen bransje. Hvis du røper en hemmelighet overfor en kollega, tiskes halvsannheter i krokene. Betror du deg derimot til to kolleger, vet snart hele huset din lille hemmelighet.
Derfor holdt jeg helt kjeft om bokplanene mine på jobben da jeg tok permisjon og flyttet til Frankrike.
For tenk hva kolleger hadde sagt hvis jeg ikke fikk det til?
Den eneste kollegaen som visste om bokdrømmen var en god venninne i Dagsrevyen. Hun holder kjeft der andre sladrer.
Rykter om at jeg har skrevet en opprørende nøkkelroman fra Dagsrevyens indre liv, kan jeg her avkrefte.
Det som derimot er riktig er at kriminalromanen min er fra et journalistmiljø. En verden jeg kjenner godt fra innsiden. Og selvfølgelig er boken inspirert av egne opplevelser. Men selve historien er fri diktning, herlig fantasi som det har vært gøy å skrive. Jeg har skapt personer ved å stjele en egenskap eller to fra et menneske og blande det med mimikken til en annen, utseende til en tredje og ristet inn andre særheter, tegnet en fantasifigur, forstørret en uvane, en dose galskap og så videre. Å skape romanpersoner handler om så mye mer enn å rappe personligheten til levende mennesker.
Det kan hende noen scener ligner brokker av virkeligheten, men helt sanne er de ikke. Det kommer jeg tilbake til i senere blogger.
To fiktive mediebedrifter er diktet opp. En TV-kanal , TV24 hvor landets mest kjente programleder dør på direkten. Jeg har også skapt et avismiljø hvor vi følger en ambisiøs ung kvinnelig journalist som strever med tidsklemma, sexistiske sjefer og kolleger som praktisk talt går over lik for å sikre seg en god story.
Dessuten har jeg skapt en tøff og sårbar politikvinne, Christina Fiori Mørk, som får ansvaret for etterforskningen. Hun har selv opplevd dramatiske ting og er på sin måte preget av det. Hun starter dagen på en helt spesiell måte og får kick av å gjøre noe på kant med loven.
Når programlederen dør, blir kolleger mistenkte. Det har vært spennende å utvikle en historie som viser hva som skjer når journalister, redaktører og mediehus får pressen etter seg.
Inspirert av hva jeg har sett og hørt, av historier jeg har vært med å dekke som journalist, men likevel ingen sann historie. Alt er løgn og fantasi.
I går møtte jeg en sommerbrun Ole Torp ved desken i Dagsrevyen.
Jeg spurte om jeg kunne bruke sitatet fra SKUP til denne bloggen.
”Selvfølgelig,” svarte han, ” Er boka di kommet nå?” spurte programlederen.
”Nei, håper du merker i avisene når den er ute.”
Lett å være tøff i trynet. Jeg vet det er vanskelig å nå gjennom støymuren i media. Få debutanter får slik omtale som forrige ukes ” Luremus.” ( Boken var forøvrig også tema i Ole Torps kveldprogram). Mange debutanter blir forbigått i dørgende stillhet.
Men jeg håper noen av dere som titter innom denne bloggen likevel får lyst til å lese boken min, ”På direkten.” Også du, Ole. Kanskje jeg har skrevet inn din mimikk, dine fakter eller en treffende kommentar fra deg et sted i boken. Eller sølvmanken din. Kanskje.
Den som leser selv, får se.

mandag 9. mai 2011

Skriv til krampa tar deg!

”Trenger du skrivekurs, a mamma," sa eldste sønn da jeg kom hjem fra skrivekurs på Litteraturhuset nå i kveld.

Ja, det er et råd som går igjen hos alle de som har lykkes med å bli forfattere.
Skriv, skriv, skriv.
Ta pennen eller PCen fatt hver eneste dag året rundt.
Lek med ord, lek med fantasien din, lytt til musikk og la assosiasjonene løpe over med seg. Er du heldig finner du din skrivestemme og utvikler din stil som skiller deg fra andre.
Om jeg har lyktes med å finne min unike forfatterstemme, vet jeg ikke.
Dommen får jeg forhåpentlig i høst,
Men jeg har latt skrivingen bli en livsstil. PCen eller notatboken er allid med meg. Ideene kommer når jeg minst venter det. I dag da jeg kjørte gjennom rundkjøringen på Bislett, husket jeg plutselig en logisk brist et sted i boken. Da vrengte jeg bilen til side ved Stensparken, fant blokken og skrev ned to setninger med streker under. Men nå er det ikke lenge til siste angrefrist på manus er ute.
For meg har skriving blitt en livsstil. Romanen er med meg hele tiden, personene spøker i bakhodet, jeg blir inspirert av mennesker jeg møter, av ting jeg opplever. Så vrir og vender jeg på ting, forstørrer personlige trekk og overdriver hendelser jeg ser og opplever. Jeg dikter, fantaserer og lager en romanvirkelighet.
Om jeg trenger kurs? Selvfølgelig gjør jeg det! Jeg er ikke utlært selv om jeg har fått antatt en bok.
Men likevel må jeg innrømme at jeg meldte meg på skrivekurset en gang for flere måneder siden mens jeg ventet på dommen fra forlaget. Jo, lengre tid som gikk, jo mer deppa ble jeg. Hver dag da jeg kom hjem fra jobb, åpnet jeg postkasssen med halvlukkede øyne, redd for å finne avslagsbrevet der.
Selv om jeg ikke regnet med å komme gjennom det smale nåløyet til Aschehoug, hadde jeg tro på storyen min. Jeg var overbevist om at jeg ville få manuset mellom to permer en gang.
Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle fortsette å skrive og utvikle hovedpersonene og selve historien. Ville ikke Aschehoug utgi "På direkten" var jeg sikker på at det fantes et annet forlag som ville gå veien med meg.
Derfor fortsatte jeg å polere på manus og derfor meldte jeg meg på skrivekurs. I håp om å lære nye knep og få ny inspirasjon.
Men det finnes ingen skjulte snarveier til forfattskap. Sorry mac.

Det er 90 prosent hardt arbeid og ti prosent talent!
Som kurslederen i dag sa. ”På med skoa. Det er som jogging, man må bare begynne med å trene. Skriver du ikke hver dag, blir du støl i skrivemuskelen.”
Men det skal mer til. Vi må også utvikle lekenheten vår skal vi lykkes som forfattere. De fleste er støle i lekemuskelen, sier kurslederen.
Mange vet kanskje ikke at den finnes en gang.
Er du ikke et lekent menneske, blir du heller ingen god forfatter.
Altså dagens råd til forfatterspirer: skriv hver dag og øv deg på lekemuskelen.
Dessuten, vær tålmodig. Det tar tid å skrive bok.


PS: Tenk; 300 personer (eller unike brukere som det heter på nettspråk) har vært innom bloggen min det første døgnet. Takk for interessen og nysgjerrigheten! DS

lørdag 7. mai 2011

Bokblogg, min dagbok om veien frem til roman

Siden jeg var 12 år har jeg skrevet dagbok. Hver kveld har jeg skriblet ned noen ord om dagen som er gått, hva jeg er opptatt av, hva som har fått meg sint, glad eller lei. Som alle andre unge jenter var det mye om kjærlighet og gutter. Så ble det om fantastiske og engasjerte Blindernår og siden om den første tiden som fersk journalist i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Så kom barna. Og alt ble så vidunderlig annerledes.
Men det siste par-tre årene har jeg ved siden av hverdagslykke, tidsklemma og spennende og krevende jobb i NRK funnet plass til noen ord om skrivingen min. Men disse tankene, slitet, opp- og nedturer har vært min helt private terapi.For det er ikke akkurat strake-veien frem å skrive en roman. Det har det ihvertfall ikke vært for meg. Bildet dere ser her, er tatt siste dagen i Aix en Provence før vi skulle reise hjem etter året vi bodde der nede. Det året jeg hadde planlagt til å bruke til å skrive en bok,
Men livet ville det annerledes.
Det var ikke lett å komme i gang med skrivingen. Hverdagslivets trivialiteter er det største hinderet for å komme i gang med å dikte og fantasere, samtidig som det for en mer dreven forfatter kan ,KAN være kanskje den største inspirasjonen.
Nå vil jeg dele noen av erfaringene med flere. Denne bloggen skal bli min dagbok om skrivingen og om veien frem til å debutere.
For det er virkelig sant! Aschehoug vil gi ut boken min. Kriminalromanen kommer ut høsten 2011. Antatt-meldingen poppet inn på mail i vinter da jeg satt på jobb. Lykkefølelsen var sprudlende og boblende. Jeg greide ikke sitte stille,  gikk frem og tilbake i redaksjonen og hvisket "Herregud, herregud," tusen ganger, usikker på om jeg kunne dele nyheten.
Det kunne jeg!
Alt slitet hadde ikke vært forgjeves.
For det har vært en lang vei frem. Det å skrive bok er en ensom greie. Jeg husker jeg satte meg ned med PCen på kjøkkenet første gang for snart fire år siden og begynte å skrive.  Barna var på skolen og jeg skulle på kveldsvakt som utenriksreporter i Dagsrevyen. Noen timer helt for meg selv. Jeg hadde en idé, noe som hadde skjedd meg en gang i forbindelse med jobb som jeg tenkte kunne være et godt plot for en kriminalroman.  I løpet av noen uker skrev jeg 50-60 sider.
Starten var oppsiktsvekkende og god, syntes jeg. Ingen andre enn familien visste om mitt lille skriveprosjekt.
Men så skjedde noe dramatisk og vondt. Virkeligheten ble for lik det jeg hadde skrevet om.
Jeg fikk vondt i magen.


Uten å nøle slettet jeg alt. Hvert ord, hvert avsnitt forsvant i den digitale søppelkassen.
Jeg følte meg slem fordi jeg hadde diktet frem en tragedie som lignet det virkelige liv. Boken jeg drømte om å skrive kunne ikke starte slik jeg hadde tenkt.
Bokideen var ikke død, men jeg orket ikke skrive mer.




Et halvt år senere reiste jeg til Provence med barna.  Prisen var høy for familien. Tre barn ble med meg til Sør-Frankrike: De to minste gikk på lokalskole, kunne minimalt med fransk og gråt hver morgen før skolen. Eldstemann hadde det bedre, han gikk på internasjonal ungdomsskole. Jeg var alene-mamma, mens mann og bikkje var igjen i Norge. Til tross for tårer, ble oppholdet en stor opplevelse og et eventyr for oss alle.Jeg gikk på universitetet i Aix og var reiseleder for alle besøkende i helgene. Men vi nøt livet og den milde vinteren i Provence. Og etterhvert når vi var blitt husvarme, kriblet det i fingerne etter å begynne å skrive. Med livet på lavere gir, blant vinstokker og gyllen sol  grep jeg fatt i skrivingen. Gamle dagbøker og notater var med som inspirasjon.
Et nytt plott tok form.
En vårdag i alpene brakk jeg beinet.Ikke på ski, men da jeg løp ned en bratt og veldig glatt bakke i mørke.
Lenket til sofaen, til et stillesittende liv i hele 6 uker, hadde jeg ikke noe valg. Jeg skrev som bare det. Ble sugd inn i den begynnende historien.
Det jeg hele tiden hadde klart for meg var at boken skulle hete PÅ DIREKTEN.  Jeg var i gang.
Resultatet forelå nå i høst, etter to og et halvt års skriving.